Yoshimi ruster opp

Og hva skjer nå da?
Norge, Oslo, føles underlig stille.

Jeg har klaget til politiet, men forventer ikke snarlig svar.  Jeg skal ikke gjenta hele brevet for jeg har stort sett gjentatt ting jeg har fortalt her. I tillegg har jeg bedt om:

Full oversikt over hvor regelen som jeg ble bortvist under er hjemlet, når den ble gyldig, etter hvilke vedtak, samt i hvilket organ.

Full oversikt over forbudssonen – hvilke butikker omfattes som senter for radiusen på 250 meter, og hvilke ytringer som er forbudt innenfor denne sonen.

Redegjørelse for hvordan politidistriktets nyskrevne regler kan hindre fri ytring uten å være i strid med Grunnlovens § 100 om ytringsfrihet.

Hvilke politiske markeringer som krever tillatelse fra politiet (størrelse, tema).

Aller helst skulle jeg fått rigget til en tverrpolitisk kampanje eller noe her.  For dette handler ikke om pels, i grunn.  Det handler om retten til fri ytring.  Retten til å ikke bli straffet fordi du mottar motstridende meldinger fra samme maktapparat.   Retten til å oppholde seg i en gate uten å bli bortvist uten å blir referert til loven du visstnok har brutt.  Og så videre.

Det er i slike øyeblikk jeg må erkjenne at jeg er for ny i Oslo, eller at jeg kom for sent hit.  Jeg er ikke student lenger nå, jeg kan ikke trekke i ett bredt nettverk fra studietiden; jeg er jenta som pakket baggen og hoppet på Englandsbåten så snart som overhodet mulig etter videregående, og som la planer om å aldri komme tilbake.  Jeg er hun som kom tilbake likevel, og som tenker WTF?!

Her er det ingen napp.  Her er det stille.  Eller så er jeg på feilt sted, det er jo også en mulighet.

Det er i slike øyeblikk at jeg savner London.   At jeg savner å kunne tromme sammen en gruppe mennesker, og få satt noe i gang. Som en tverrpolitisk kampanje.  Fordi jeg tror vi trenger en.  Fordi uten retten til ytring blir du avstumpet fra mulighetene til å delta i utformingen av samfunnet du selv lever i; fordi uten en plattform å tale fra mister du muligheten til å nå frem uansett hva saken din er.   Fordi at når visse miljøer avgrenses fra fri tale, blir i effekt engasjerte mennesker kriminalisert og direkte oppfordret til å ikke delta i demokratiske prosesser, og hvor demokratiske er disse prosessene da?

Ja.  Det er akkurat i slike øyeblikk jeg savner London. Jeg ville aldri våget å påstå at alt er gull og grønne skoger der, men London har en ting som jeg liker; Engasjerte Sjeler Jeg Kjenner.  Engasjerte Sjeler Som Kan Mobiliseres.  Hva som egentlig ble oppnådd, sånn helt konkret, sånn i praksisk, er en annen diskusjon.  Vi tar den ikke nå.  Solen har tross alt gått ned for dagen.  Men av og til må man gjøre noe, og av og til nytter det å være flere.

Under ett år i Norge gir meg ikke mye å kick-starte med.   Dessverre er det vanskelig å be problemstillingene om å gå sin vei og heller komme tilbake om et par år.

Med andre ord er jeg rimelig fed up & pissed off akkurat i kveld.  Jeg burde, sannsynligvis, holdt meg langt unna internett slike øyeblikk. (Men, om du har noen tips og gode ideer så har vi et kommentarfelt under, og en kontaktform i navigasjonsbaren).

Dessuten var det sol i dag. Det er jo bra… *øve på denne være-positiv-greia*

Be Sociable, Share!

•