Yoshimi ruster opp

Spørsmålstegner har innsett at vi ikke lever evig. Det gjør meg litt vondt å se den realiteten treffe henne, men hva kan man si?
Hun har, selvsagt, innsett dette for lenge siden, men den egentlige betydningen begynner å slå henne nå – på nyttårsaften av alle dager.  I det hun forstår at den gamle hunden sannsynligvis ikke kommer til å leve så mye lenger, og selv om hun er glad i katten som sklir ned fra juletreet med et smell for ørtende gang, fjerner det ikke smerten hun  plutselig oppdager da hun innser at hunden rett og slett ikke kommer til å være der for evig.  Sist et kjæledyr døde var hun såpass ung at det virket for henne som en pragmatisk løsning å foreslå at… Les mer

Jeg er redd det skal komme hit.  Jeg er redd det skal spre seg, som uhåndterlig kreft, fra Washington D.C og London til resten av den vestlige verden.  Kall meg paranoid om du vil, men jeg er også redd for at det allerede har begynt å skje.
Justisdepartementet i Storbritannia klassifiserer nå aktivister som “ekstremister”. Dette tar den tidligere praksisen med “spotter cards” (kort som gir politibetjente en oversikt over aktivister som muligens kan lage bråk og som bør holdes øye med) opp et nivå i systemet.  Fra å være en praksis, som som bryter med en rekke borgerrettigheter på et utøvende plan, åpner dette for å løfte det opp på et policy-nivå.  Det er lett å si at dette ikke spiller en rolle,… Les mer

Dette.  Dette er en av diktene det tok meg lang tid å like.  Første gang det ble lest for meg, tenkte jeg omtrent “nja… ferdig snart, eller?” men det har nå gått over, og selv om det tok sin tid er jeg i grunnen glad for introduksjonen til Edward Estlin Cummings.  Dessuten er det noe med amerikanere som ikke bruker store bokstaver i diktene sine.  So; here we go:
i carry your heart with me
i carry your heart with me (i carry it in
my heart) i am never without it (anywhere
i go you go, my dear; and whatever is done
by only me is your doing, my darling)
i fear
no fate (for you are my fate, my sweet) i want
no world (for beautiful you are my world, my… Les mer

Året er 1986. Vi bor i et rekkehus, en liten tretrapp går opp til inngangsdøren og jeg sitter ofte på trappen her med en liten blå pose med klinkekuler i. Det er sol, det er vår, og jeg gleder meg til bursdagen min, men mest av alt nyter jeg klinkekulene. Jeg er glad i klinkekuler; særlig de gule, og særlig de blå. Jo klarere glass, jo bedre; om glasset er matt skal det helst være blått. Jeg er kanskje ung, men hallo, jeg er kresen når det kommer til de beste kulene. De defineres også ut fra boblene i glasset og antall farger på innsiden (men for mange farger liker vi ikke, så keep it simple, stupid!).
De er generelt vakre skapninger,… Les mer