Yoshimi ruster opp

Jeg liker ikke

… at ni timer etter man kom inn med is i håret, is i skjerfet, is på innsiden av jakkeermet, is på øyebrynene, har varmen fortsatt ikke kommet tilbake i kroppen. At snøen absolutt må være så veldig kald hele tiden.

… bekymringen som kommer til uttrykk når han sier “dette er galskap, dere har bosspann på perrongen på undergrunnen?!” slik at man husker på at en selv reagerte på akkurat det samme for ca sju måneder siden. Måten den lille kommentaren trigger en ny vurdering på om det rette valget ble tatt, den dagen i april 2009, eller om man bare skulle blitt værende der man hadde et nettverk, der man vet hvem man bør henvende seg til, der det ikke er mangel på mennesker og lyd og røre og kontaktpunkter, om det faktisk var verdt å bytte dette mot tid, ro, stillhet og en litt for stor dose isolasjon, tross alt.  (Dessuten har vi ikke bare bosspann på perrongene; vi har bosspann inne i selve t-banevognene også).

… small talk.  At small talk er alfa og omega.  At alt begynner med small talk.  At alle relasjoner med nye mennesker begynner med small talk.  At resultatet er det at man ikke treffer nye mennesker; for small talk sier ingenting, det er vel derfor det heter small talk, og folk flest trenger ikke flere mennesker å bedrive small talk med mens de som prøver å hoppe over den fasen blir stemplet som sprø – og ikke på den positive måten.

… rastløshet

… fraser som “du av alle må jo…“, “unge dame” (sjeldnere brukt disse dagene), “jeg tror du har hatt det vanskelig…” eller “problemet med din generasjon er at dere har det for lett” og lignende, meningsløse ting som folk lirer av seg. It is what it is.

Men jeg liker

… klinkekuler

… trær i snø og grønne løyper. Å krype inn til en varm ovn og se snøen fortsette å drysse ned på andre siden av ruten. At himmelen er lysere nå, at det faktisk er mulig at våren kommer uten at jeg først fryser til døde.

… pi litt bedre enn jeg liker “i”.

… å være et sted der det ikke er et problem å ha bosspann på perrongene på t-banen, eller for den saks skyld, inne i selve vognen.

… å plotte politiske reformer morgenen etter.  Svart kaffe.

… å legge fluktplaner til når rastløsheten tar over. Å vite at det finnes utganger, at det finnes muligheter.  Å huske på at man selv bestemmer om oppholdet er midlertidig eller ikke, tross alt.  At det går an å ombestemme seg.

… at noen ganger er det ikke nødvendig å si noe.

Be Sociable, Share!

•