Yoshimi ruster opp

“Ser du noe?” spør de.
“Nei,” svarer jeg. Og jeg merker dessuten at jeg blir irritabel bare av å ha en sans frastjålet i skarve tre minutter, noe noen av dem finner uforskammet morsomt.
“Kom igjen nå, gi meg hendene dine.” Og litt motvillig gjør jeg det; og ikke lenge etter er de bundet sammen bak ryggen min.

Det er november 2005 og jeg står utenfor Downing street med bind for øynene og hendene bundet på ryggen. Det er en del av en demonstrasjon mot bruken av tortur i krigen mot global terrorisme -- særlig rettet mot behandlingen av fanger på Guantanamo Bay.   Det er et noen hundre av oss.  Men før megafonene virkelig lager bråk, kommer en tydelig og klar melding fra en spinkel liten dame som leder hele rabalderet.

“Forresten,” sier hun, “Før vi begynner bør dere vite at det er forbudt å demonstrere her nå.  Dette er den siste, lovlige massedemonstrasjonen vi får ha på dette området.  Bruk den vel!”

Og så går hun over gaten og gestikulerer til vaktene bak porten.  Fordi hun kan.  For siste gang.

For å utbrodere litt; i august 2005 kom det en ny lov i England, SOCPA-loven, som forbød massedemonstrasjoner innenfor en kilometers omkrets av parlamentet, og som kun gjorde det lovlig å demonstrere innenfor denne sonen for individer med protestløyver.  Dette betyr at det nå er siste gang vi kan stå her i flokk med loven på vår siden.

Istedenfor tillater den nye loven oss å stå her alene - etter å ha gått gjennom en prosess som består av at hver person må skrive en liten, suksessful søknad som inkluderer presist klokkeslett, sted, navn, adresse, en forklaring av saken osv. Med andre ord er det minimale sjanser for at det vil bli så mange av oss her, koordinert, en gang til. Damen har rett når hun sier vi må gjøre det beste ut av denne demoen.

Spørsmålet er: hva er det beste i et slikt tilfelle? Egentlig?

Vi har kranglet for å få lov til å være her, for loven kom i august og nå er det november.  Her er det som reddet skinnet vårt; vi meldte fra.  Vi meldte fra en gang på våren da vi tenkte at vi ville prøve å trekke masse mennesker.  Å melde fra har alltid vært viktig i London; det fungerer nemlig også som en slags bestilling av plassen slik at ikke andre kan okkupere den for kommersielle show og lignende.  Så vi meldte fra og sikret oss plassen i god tid før SOCPA-loven ble implementert -- siden den gang har noen oppvakte i gruppen kranglet og kranglet med politi og myndigheter for å ikke bli fjernet på det grunnlaget at vi har meldt fra på forhånd, før lovverket endret seg, og at vi vet ikke hvor mange som kommer og det kan umulig være grunn til å arrestere dem som møter opp, uvitende om denne lovendringen og hvor drakonisk kan man egentlig bli på tre måneder og vet du der må jeg nesten trekke pusten…

Og nå står vi her -- et par hundre stykker utenfor porten til den godeste Blair, og bruker vår siste mulighet til massedemonstrasjon til å protestere mot bruken av tortur på fangene på Gitmo.

Det vi ikke gjør, er å snakke om vår egen ytringsfrihet og vår egen frihet til å demonstrere.

Der og da tenker jeg ikke på det, jeg tenker ikke på at dette er den siste lovlige muligheten jeg har til å protestere utenfor Downing Street; og at denne muligheten kanskje burde blitt brukt til å forsvare akkurat den rettigheten. Uten den er jeg nemlig avskåret fra å skape oppmerksomhet rundt Gitmo og alle andre hjertesaker i fremtiden.   Det virker som en logisk ting, nå, men der og da tenker jeg ikke på det.  Der og da ser det ikke ut til at mange andre tenker på det heller.   Der og da tenker jeg på torturen innsatte på Gitmo blir utsatt for, det var det som motiverte demonstrasjonen, det er det som gjør at jeg går med på å få hendene bundet bak på ryggen i godt over en time, og dette er det vi bruker den siste, lovlige massedemonstrasjonen på.

Og selv når bindet for øynene kommer av og noen skjærer over tauet som har bundet fast hendene mine, når vi sitter på puben med den obligatoriske etter-demo-ølen, snakker vi ikke om protestforbudet.  Det slår oss ikke.  Loven har blitt implementert, men det har ikke slått oss enda at dette faktisk er alvor.  At det ikke bare en panikkreaksjon fra myndighetene som kommer til å gli over så snart noiaen gir seg.

Noiaen har forøvrig ikke gitt seg.  Men det er ikke den logiske bristen her:

Noe senere forstår jeg nemlig at dette ikke er en panikkreaksjon fra myndighetene.  Selv om SOCPA blir introdusert med argumenter om at den vil fremme nasjonens sikkerhet, var den under bearbeiding lenge før terrorangrepet i juli 2005.  Loven kom jo allerede i august, og det engelske systemet er tungt å navigere seg gjennom.  SOCPA har lagt på bordet lenge, med fredsaktivisten Brian Haws okkupasjon av Parliament Square som en av motivajonsfaktorene.

Men man glemmer sånt når hodet er kludret til av post-terror-reaksjoner;  ser noe ut som en panikkreaksjon blir det mer forståelig, og litt nærmere akseptabelt.  Og vi tenker at det går over. De tar til vettet. Vi vil ikke la oss avspore fra kampen mot bruk av tortur i krigen mot terror, for dette ordner seg, vi bor i Storbritannia, tross alt, ikke Iran.

Vi tror rett og slett ikke på at en slik lov, som regelrett bryter med borgerrettighetene, kan implementeres langvarig. Men det kan det. Det kan det, tydeligvis.

Om ca et år fra nå av kommer Lord Strathclyde til å komme med en rimelig presis oppsummering på det som har begynt å skje:

“Freedom does not die in one blow, it dies in inches in public legislation.”

Etter SOCPA ble aktivistverdenen nemlig slik:

• Jeg søker om lov til å demonstrere for meg selv utenfor parlamentet
• Andre søker om lov til å demonstrere for sin egen sak,  bare tilfeldigvis på samme tidspunkt og samme sted
• Jeg sender søknaden i god tid til politiet.
• Svaret kommer samme dag jeg vil demonstrere, uansett hvor god tid jeg gir dem. Sent hjem til meg i posten. Jeg bruker 90 minutter på å reise hjem fra jobb, jeg kommer hjem klokken seks og har søkt om tillatelse å demonstrere fra halv sju.  Løyven ligger der.
• Jeg kommer til å miste minst en halvtime av den allokerte tiden min på reising nå og må vurdere om det er verdt det.
• Jeg tenker “det gjorde de med vilje.  De kunne uten problemer sendt dette brevet en dag tidligere,” men det gjorde de så klart ikke.

“Så klart de gjorde det med vilje,” sier en kamerat til meg. “Hva tror du forresten har skjedd med søknadsinformasjonen din nå?”
“Tja…jeg har ikke tenkt på det,” innrømmer jeg.   Han rister på hodet.
“Du er naiv, Yoshimi. Hvor lenge har du vært i fucking Britannia?”
“Det holder!” sier jeg.
“Naiv, naiv, naiv,” synger han.
“Naiv --  eller bare ikke paranoid?”
“Naiv, men du er unnskyldt.  Øl?”

Traileren til filmen under er et par år gammel. Lovverket i England har utviklet seg videre siden den gang, og ikke til det bedre, men dette gir deg en ide om hvor det hadde kommet til innen 2007.  

*sukk*