Yoshimi ruster opp

Jeg har tidligere blogget om sensur, pressefrihet og behovet for et informasjonsparadis.  Siste illustrerte jeg dette med f.eks kneblingsordre mot journalister (i Storbritannia er det som regel 200-300 saker som media blir blokkert fra å skrive om), men saken mot Binyam Mohammed, der State Britain skriver til dommerne i saken og ber om å få paragrafer slettet fra bevisene som skal ut, og dommeren som går med på dette, er et annet eksempel.

Wikileaks har vært en nøkkelspiller ved å lekke dokumenter og  gjøre tilbakeholdt informasjon tilgjengelig.  Det har vært stille på overflaten deres i det siste.  Finansiering er ikke lett når man skal være uavhengig, som de selv sier til BBC, “free speech has to be funded, otherwise it’s not free” .   Særlig når det gjelder beskyttelse av fundamentale rettigheter som den til å ytre seg, er det farlig å havne i noens lomme,  så man kan ikke bare ta i mot hvilke som helst donasjoner heller.

Wikileaksfolkene har likevel hatt nok å styre med.  Jeg kjenner jeg får pulsen opp her jeg sitter i et annet land og bare følger med.  Siden begynnelsen av året har det nemlig blitt fart i sakene deres om å få opprettet et juridisk informasjonsparadis.  Wikileaks, med sin erfaring i å sloss mot søksmål rundt deres publisering av sensurert informasjon, har sammen med islandske politikere opprettet IMMI – the Icelandic Modern Media Initiative.  IMMI vil ha Island til å adoptere lover som både beskytter journalister og kildene deres, og som hindrer “Libel tourism” som er trenden med å forfølge injuriesaker i det rettsystemet som har den mest gunstige jurisdiksjonen uavhengig av hvor partiene er basert.  England, som i følge Wikileaks er det verste, juridiske demokratiet i verden, er en ofte valgt destinasjon for slike.

Saken skal opp i Althingi på tirsdag, men dette er så hot for en ytringsfrihetsaktivist at jeg ikke kan vente med å nevne noe til da.

I tillegg til å bli et informasjonsparadis, kan forøvrig også Island tjene økonomisk på dette ved å trekke til seg medieselskaper som kan operere friere fra Island enn de kan i de fleste andre land.  Men, mens den potensielle økonomiske gevinsten på et land som sliter fiansielt nok er motivasjonsfaktor for enkelte, er det likevel prinisppet om å forankre ytringsfriheten og pressefriheten jeg syns det er viktigste her.   Likevel, det at det går hånd i hånd med mulig økonomisk gevinst gir et push til å fremme ideen.

Men selvsagt.  Ingen skumle initiativer som fremmer ytringsfrihet uten kritikk:  London School of Economics forholder seg nemlig skeptiske og mener at en slik lovgivning vil gi Island nær straffefrifhet for hva som enn kan publiseres derfra. (Tja, tenker jeg, da.  Hva var nå målet med denne pressefriheten, igjen?)

Det burde ikke være så vanskelig å gå til rettsak i Island mot noe som publiseres i Island, istedenfor å dra det til London fordi lovverket der gjør det lettere å legalisere sensur.

Jeg holder bokstavlig talt pusten til 16 februar.  På tross varsler fra islandske politikere som advarer at dette ikke er like lett som det ser ut, og at implementering tar tid, og andre ting man nok forplikter seg til å si for å ikke skru forventningene opp for mye.  Likevel.  Jeg holder, bokstavlig talt, pusten.  Følg med her, eller her, eller her, ( eller her) på tirsdag!

I mellomtiden: som sagt, har England blitt definert som det verste juridiske demokratiet i verden av wikileaks. Det er en viktig kampanje på gang for å endre injurielovene der: du er gull verdt om du går hit, leser og, forhåpentligvis, skriver under.

Be Sociable, Share!

•