Yoshimi ruster opp

Spørsmålstegner har innsett at vi ikke lever evig. Det gjør meg litt vondt å se den realiteten treffe henne, men hva kan man si?

Hun har, selvsagt, innsett dette for lenge siden, men den egentlige betydningen begynner å slå henne nå – på nyttårsaften av alle dager.  I det hun forstår at den gamle hunden sannsynligvis ikke kommer til å leve så mye lenger, og selv om hun er glad i katten som sklir ned fra juletreet med et smell for ørtende gang, fjerner det ikke smerten hun  plutselig oppdager da hun innser at hunden rett og slett ikke kommer til å være der for evig.  Sist et kjæledyr døde var hun såpass ung at det virket for henne som en pragmatisk løsning å foreslå at vi spiste det til middag.

Så vi sitter der, og spiller kort.  På nyttårsaften. Den gamle hunden ligger i en krok og ser litt mer pjuskete ut enn vanlig (noe som den stort sett gjør på nyttårsaften fordi den ikke liker rakettsmellene) og plutselig bøyer Spørsmålstegnet nakken og legger fra seg kortene sine med billedsiden opp og blir stille, stille, stille.

“Jeg vil ikke at Hunden skal dø,” sier hun bestemt, og så begynner tårene og trille.  Hun sitter, stille, stille på stolen sin og bare gråter, mens Fotballbarnet spiller videre til jeg legger fra meg kortene, går rundt bordet og setter meg ved siden av Spørsmålstegnet. “Det er lov å være lei seg,” sier jeg. Og hun er lei seg.  Hun er så lei seg at kroppen rister,  at hun kryper opp i fanget mitt, og den gamle hunden kommer bort til oss og også vil opp på fanget mitt, men det er bare så mange det er plass til der samtidig.

Spillet blir erklært over (“det betyr at jeg vant,” sier Fotballbarnet).  Spørsmålstegnet og hunden sitter sammen på gulvet i en evighet, førstnevnte gråter og klapper og klemmer på hunden som rett og slett ser ut til å nyte oppmerksomheten.  Gradvis går det over.  Som når katten igjen sklir ned fra juletreet og også krever oppmerksomhet, og det er nyttårsaften og det er så mye som skjer.  Spørsmålstegnet løper plutselig rundt med alt det barn løper rundt med på nyttårsaften (og jeg tør ikke kommentere videre for jeg er sannelig ikke helt sikker på hva det er).

Så kommer det fra faren i huset.
“Du må ikke lyve til henne,” sier han. “Du må ikke gi henne falske forhåpninger!”
“Jeg gjorde ikke det,” insistererer jeg. “Man kan vel være der uten å love gull og grønne skoger.”

For jeg ser et barn som kjenner angst og ensomhet ved tanken på at alle hun kjenner skal forsvinne. Og jeg husker følelsen.  Jeg husker følelsen av å sette ord på det, sent på kvelden for en sjuåring, og få svaret “men det er jo lenge til!” uten at det hjalp en døyt.  Det var et par dager etter at jeg våknet av at marsvinet skrek og skrek og skrek, og mørket stakk jeg hånden ned i buret for å roe det ned, men oppdaget istedenfor noe som føltes kalt og geleaktig.  Marsvinet var dødt.  Og hadde fire små, døde marsvinunger i en geleklump ved siden av seg i buret.  Da slo det meg; en dag er vi borte, en dag er alle vi kjenner borte, en dag…

“Når alle sammen først skal dø,” sier Spørsmålstegnet til meg, et par dager ut på nyåret “så er jeg ganske glad for at vi lever samtidig. Er ikke det rart?”  Hun sier det med godt humør. Hun sier det på en “tenk så heldig vi er at vi lever samtidig“-måte som får meg til å smile i det vi graver frem skøytene hennes og legger i vei mot det frosne vannet for årets første skøytetur.

Vannet er frossent, isen er dekket av snø, et par bikkjer har mistet balansen og sklir avgårde.  Spørsmålstegnet er glad for at vi lever.  Hun forteller meg fem fakta om tyngdekraften.  Og jeg krangler ikke med henne.

Be Sociable, Share!

•