Yoshimi ruster opp

Året er 1986. Vi bor i et rekkehus, en liten tretrapp går opp til inngangsdøren og jeg sitter ofte på trappen her med en liten blå pose med klinkekuler i. Det er sol, det er vår, og jeg gleder meg til bursdagen min, men mest av alt nyter jeg klinkekulene. Jeg er glad i klinkekuler; særlig de gule, og særlig de blå. Jo klarere glass, jo bedre; om glasset er matt skal det helst være blått. Jeg er kanskje ung, men hallo, jeg er kresen når det kommer til de beste kulene. De defineres også ut fra boblene i glasset og antall farger på innsiden (men for mange farger liker vi ikke, så keep it simple, stupid!).

De er generelt vakre skapninger, klinkekulene. Hvem trenger vel barbiedukker når man har klinkekuler? Man kan, f.eks legge en gul klinkekule på bakken ved siden av en løvetann, og plutselig er det ingen grenser for hvor nydelig løvetannen ser ut. Det er rett og slett magisk. Eller man kan lage små trekanttårn. Eller lage fargemønstre på mammas kinasjakkbrett. Klinkekuler passer mye bedre i små barnehender enn en barbiedukke. Og i små barnemunner også, for den saks skyld…

I 1986 har jeg blitt fortalt skrekkhistorien fra da Yoshimi var liten, skjønt i våren 1986 har vi enda ikke fylt fem år. Men da vi var skikkelig små, altså, oppdaget vi to kuler på hver ankel – og dro logiske slutninger om at det nok var klinkekuler inne i der (sannsynligvis blå eller gule). Det er bare en måte å finne ut av det på og nysgjerrighetern er på dette punktet en større drivkraft enn smerte eller synet av blod i det man begynner å skjære seg i ankelen for å komme frem til kulen. Historien ender selvsagt med at mamma flytter kjøkkenkniven høyere opp og ute av syne, og man selv må gå med altfor store sko en lang stund fremover.

I 1986 vet man jo bedre enn å gjenta denne øvelsen. Men en ulempe ved å være en klinkekuleglad jente født tidlig på 80-tallet, er jo akkurat det at de andre 80-tallsjentene ikke ser magien i klinkekuler, de foretrekker Barbie (som det forøvrig er innkjøpsforbud mot i huset vårt). Så istedenfor spiller jeg klinkekuler med guttene fra det sene 70-tallet. Det er ikke en helt fair match, for å si det mildt. Særlig ikke når man begynner med mer klinkekuler enn vett. Jeg har nemlig ikke fått med seg det, at når man taper klinkekuler i et spill med folk som ikke er tanter eller onkler eller foreldre, ja da taper man dem på ordentlig. Man får dem ikke igjen etterpå. Ikke i det hele tatt.

Slik forsvinner flere never verdt av blå og gule klinkekuler, for det er jo klart at man spiller med de fineste av dem! Jeg protesterer så snart denne regelen blir oppdaget, men det nytter ikke. Jeg skriker “JEGVILIKKEDUSKALTADEBLÅKLINKEKULENEDUKANFÅDEGRØNNEELLERDERØDE!” men det gjør visstnok de blå klinkekulene enda mer ettertraktet. Jeg protesterer igjen, til Mamma stikker hodet ut av vinduet og vil vite hva alt spetakkelet dreier seg om.

“De tar alle klinkekulene mine,” snufser jeg.
“Er du med, er du med,” svarer Mamma, og smeller igjen vinduet.  Det er virkelig ingen nåde her.  Så alle de gule og alle de blå klinkekulene har blitt tapt. Det er muligens første gang man oppdager at verden virkelig kan gå i stykker, det er virkelig så fullstendig nitrist, det finnes ingen flere lyspunkter i tilværelsen nå, og det kommer aldri til å gjøre det heller, her man sitter med et lass grønne, røde og disse vi kalte “melkekuler” som var av hvitt glass og totalt verdiløse. Legger du en melkekule ved siden av en løvetann, nemlig, er det overhodet ikke magisk, det som skjer.

Jeg er ferdig med å spille, men guttene vil ikke gi seg – det er ikke alltid man har sjansen til å tappe en 3-4 år yngre jente for klinkekuler, tross alt.

“Du kan spille med de grønne,” sier en av guttene. Jeg har satt meg på trappen med lærepengen at man først spiller bort kulene man ikke bryr seg om, og gråter strie strømmer for de blå og gule jeg aldri, aldri får se igjen.

“Nei,” sier jeg.

“Hvis du spiller med grønne og jeg spiller med de blå kan du jo vinne de blå tilbake…” foreslår han.

Og det stemmer jo, i teorien. Det er mulig, forøvrig, at jeg ikke har oppdaget nøytaktig hvor dårlig jeg er med klinkekuler, for jeg går med på dette og mister alle de grønne også.  Det er en sørgelig, sørgelig dag.  Mamma truer dessuten med å ikke gi meg klinkekuler til femårsdagen som er et par uker unna for “du lager jo så mye spetakkel med dem!“.

Så jeg sitter der.  På trappen, med hengende hode. Og kikket ned på plankene. Og der, om du kikket mellom plankene i trappen og ned i gresset under, så kunne du se noe vindunderlig vakkert; en gul klinkekule ved siden av en løvetann. Man har bare altfor korte armer til å nå ned. Jeg legger meg i trappen og strekker hendene ned mellom trinnene, men når kulen akkurat ikke. Lokkende, vakre, gule kule. Akkurat utenfor rekkevidde!

“Jeg henter den til deg i bytte mot tre melkekuler,” sier en av guttene.

Jeg burde kanskje sagt “sod off you bloody fuckwit” men hvem vet vel på dette stadiet at slike ord skal gjøre entre i ordforrdået mitt?

“Nei,” sier jeg. Ikke fordi jeg vil ha melkekulene selv, men fordi jeg er forbanna, og mest av alt, forbanna på disse guttene. Jeg fortsetter å strekke meg. Jeg finner ut at sandskasseredskaper kan hjelpe; jeg bruker noe som føles som en evighet på prosjektet.

Men kulen triller til slutt ut. Det er den største triumfen jeg kan huske før fylte fem.

Den sommeren går en ti år eldre slektning i hardtrening med meg.  Sånn spiller du klinkekuler! Nei, nei, nei, ikke bruk kraft. Sommeren 1986 har masse sol, løvetann og en gul klinkekule.  Av og til vinner man litt, av og til taper man.  Men den gule kulen, som ble funnet under trappen røres altså ikke.  Det får være grenser for risikosport.

Man trenger altså ikke Barbie for en action-fylt barndom.

Neste bursdag er forøvrig bursdag nr 29.  Barbie kan gå og legge seg.
Jeg vurderer sterkt en klinkekulebursdag.

Be Sociable, Share!

•