Yoshimi ruster opp

Jeg blir barnslig oppglødd da jeg får brettspillet War on Terror i hendene.

Spillet er laget og selvutgitt av tre karer i Cambridge.  Og du vet hvordan det er: Når politiet beslaglegger et brettspill, så får det nemlig en “må ha det, bare må ha det” -status.  Og nå har jeg det, og nå gir jeg det ikke fra meg.

BBC oppsummerer:

“must be the only board game ever to be classified an offensive weapon”
Benjamin Woolley, BBC, 15th December 2009

Av alle steder er det Nobels Fredssenter som selger dette i Norge.  ”Interessant at dere selger dette,” kommenterer jeg til skranken der, men de har ikke lyst til å svare på hva det var som fikk dem til å bestemme seg for selge dette, ei heller på om det er et politisk poeng de prøver å uttrykke.  (“Men spillet blir veldig godt mottatt”, sier de. Ikke at de spiller det selv).

Så her er vi, da. Med et brett med et “axis of evil”-lykkehjul i midten, med cash fra The World Bank of Capitalism og olje, olje, olje! Dessuten var det god timing; vi begynner ca 2 timer etter Tony Blair har sluppet ut fra høringen om Irak, og han har minnet meg på, uten å vite om det selv, så klart, hvor gal, gal, gal verden er.  Nok en gang.   Jeg kan knapt se på mannen uten at hendene mine blir til knyttnever; det er et innstinkt man utvikler etter å ha kjempet mot, mot, mot, og mot siden hele krigen mot terror begynte.

Krigen mot terror har blitt kalt the long war. Da stemmer det nok kanskje at det skal ta ca fire timer å spille når vi er fem spillere. Det skorter ikke på mørk humor og kynisme i dette spillet. Og etterpå? Etterpå er jeg nesten litt sjokkert over at jeg kan sitte der, etter å ha vært i terrorist-rollen i to timer (ikke en særlig god terrorist, må du vite) og påstå at dette spillet faktisk er terapeutisk. Men jo. Jeg tenker akkurat det. Og jeg sier omtrent det.

Det har seg nemlig slik at med dette spillet, har de gjort terrorisme til et tema som det går an å leke med.  Og for første gang siden jeg ble evakuert fra t-banen, 7 juli 2005,  har jeg vært i stand til å gjøre akkurat det –  og det uten at det kryper inn under huden på meg med alt som følger med når det skjer.

Det kaller jeg en bra en kveld.  En så bra kveld at jeg måtte skrive en e-post til karene som laget spillet, og fortelle dem akkurat dette.  (Den, og det andre har å si, ligger her.)

War on Terror - the board game

Be Sociable, Share!

•