Yoshimi ruster opp

Mark Boyle er en friganer, dog noen vil kalle ham et snyltedyr.  Det var fint å lese om ham her en dag, for friganisme er et av ordene som sakte valset ut av ordforrådet mitt etter at jeg kom tilbake til Norge.

I et nøtteskall handler friganisme om anti-forbruk, om å redusere sitt forbruk og om å redusere sin avhengighet av penger.  Det sistnevnte er i alle fall ikke lett; penger er tross alt det som får verden til å gå rundt, enten vi liker det eller ikke.

Gjenbruk blir et nøkkelord for friganere. I England har det vært en del oppmerksomhet rundt friganerbevegelsen en stund; ofte blir de intervjuet mens de befinner seg i en søppelcontainer utenfor et handlesenter på jakt etter brukbar mat som bare offisielt har gått ut på dato – noe som ikke akkurat har gjort bevegelsen ettertraktet.

Men prinsippet går ut på at det er en sløsing med ressurser å kaste mat som fortsatt er av god kvalitet – så når butikker gjør dette fordi de ikke kan selge forbi datostempelet, forsyner friganere seg av den istedenfor å kjøpe selv.   Mark Boyle har også en laptop som går på solenergi, og en mobiltelefon som kan motta samtaler men ikke ringe ut. Men istedenfor å forklare deg hvordan det er mulig å leve uten å bruke penger, så kan vel en ekte friganer få gjøre det selv. Videointervju med Mark Boyle ligger nemlig her.

Kritikerne har forøvrig sitt å komme med.  ”Hykler” og “snylter” er noen av skjellsordene som går igjen- sammen med argumentet at de ikke arbeider, ikke bidrar til samfunnet, men lever fullstendig på bekostning av andre.   (På bekostningen av andres kastede ting, føler jeg forøvrig for å presisere).  For teknisk sett er kastet mat ikke offentlig eiendom;  i Storbritannia eies avfallet av butikken som kastet det i sin egen  container (men det er mulig at dette forholdet er annerledes i Norge).

De kan argumentere at Mark er en snylter fordi han er avhengig av at andre fortsetter med sitt høye forbruk: Han er nemlig avhengig av at andre kjøper og kaster det han ikke selv vil betale for.  Noen argumenterer at han ikke burde ha en mobiltelefon – han er jo også avhengig av at andre bruker sine kontanter på å  kontakte ham, og dermed er det ikke gratis.  Slik er han fremdeles en del av det økonomiske systemet; han avhenger bare av at andre tar seg av kostnadene.

Selv er jeg tilhenger av filosofien “Voluntary Simplicity” som går ut på å ikke eie mer enn nødvendig, noe som er veldig, veldig vanskelig, i grunn. Friganisme er  så og si voluntary simplicity’s slektning.

Mitt spørsmål blir dermed; om frigansime er snylting, hva snylter de på? Er det egentlig snylting å utnytte ressurser ingen andre vil ha?  For det kan også argumenteres at det som snyltes mest på i det store bildet er jordens naturlige ressurser – som deretter kastes fordi vi er så grådige at vi forsyner oss av mer enn vi trenger.   Slik sett kan det diskuteres hvem snyltedyret egentlig er.  Klær og mat som har blitt produsert på jordas bekostning og deretter blitt slengt på dyngen, skal det heller råtne enn å brukes?

Jeg vil forøvrig gi kritikerne rett i en ting; den eneste grunnen til at det går an å leve på dette viset er jo nettopp fordi vi lever i et overflodssamfunn.

Men overflodssamfunnet er det grunnleggende her;  for når det er overflodssamfunnet i seg selv som har blitt selve problemet er friganernes handlinger med på å redusere overfloden.  Slik sett blir snyltedyret omformet til noe annet: Ved å spise av overforbruket reduserer det mengden som blir til søppel istedenfor å faktisk bidra til produksjon av enda mer dyngemat. Slik sett snyltes det ikke på noe andre ellers ville tjent på, eller noe som andre trenger. De finner istedenfor en nytteverdi i det andre har forkastet.  Slik sett kan vi si at de faktisk  skaper verdi ved å bidra til reduksjon av det kollektive forbruket  som jo er altfor høyt.

Anti-forbruk-bevegelsen har jo oppstått på grunn forbruksproblematikk:  Small is beautiful, for å sitere Schumacher. Og dagens forbruk er ikke bærekraftig.

Likevel. Friganisme som den eksisterer i dag er ikke bærekraftig den heller.  Om alle ble friganere i morgen, ville vi plutselig mangle overfloden skapt av andre,  som den livsstilen er avhengig av for å kunne fortsette.   Slik sett er ikke friganisme en endelig løsning i seg selv, men den tar oss et lite stykke på veien:  Den kaster lys på problemet, den engasjerer og den lærer oss noe om vårt forbruk og våre muligheter for å redusere det drastisk. Den lærer oss noe om hva vi egentlig trenger og om forskjellen på å eie sine ting og på å bli eid av dem.

Selv vil jeg gjerne vite om det om noen vil ha noe jeg kaster bort. Ikke fordi jeg vil sette en prislapp på det, men fordi det betyr at jeg uten å vite om det har kastet noe som heller kan gjenbrukes, noe som har nytteverdi for andre.  Da vet jeg bedre til neste gang. Da kan jeg gi det bort istedenfor å  la det gå omveien rundt dyngen.

Og om dette var av interesse til deg, så har jeg et forøvrig et par linker her:

Mark Boyle – om å leve uten penger

Small is beautiful – the Schumacher Society

Voluntary Simplicity

Story of  Stuff

Be Sociable, Share!

•