Yoshimi ruster opp

Sannheten er at jeg ofte skulle skrevet om noe helt annet, noe litt mindre politisk, kanskje, noe som ikke eier assosiasjoner til bomber, terror eller det mentale kaoset som følger med etterpå.  Sannheten er at jeg skulle brutt mønsteret, litt.  Skrevet litt oftere om noe annet, for jeg kan jo faktisk tenke på andre ting også, selv om det ikke virker slik, og om  jeg så må dikte opp noe selv.  Men.  Sannheten er at dette ikke er et slikt innlegg;  for helt ærlig, jeg kan ikke forestille meg at noe jeg kan dikte opp kan måle seg med det som faktisk skjer ute i verden.

Britisk media rapporterer at terrortrusselen har økt til sitt nest høyeste punkt på skalaen; det ligger nå på hakket under “critical”.  Samtidig er meldingen “Vær forsiktig, men vi har det under kontroll så ikke bekymre dere, og nei, vi vil ikke si om dette har noe med den nigerianske bomberen i julen å gjøre“.

Jeg? Jeg kunne aldri ha diktet opp noe sånt. Her har vi en motstridende mediamelding som, vel, man faktisk ikke vet hvordan man skal håndtere.  Hvordan tolker du dette, f. eks?

“The threat of international terrorism to the UK was raised from substantial to the second highest level of severe last night, meaning an attack is “highly likely” . Alan Johnson, the home secretary, said there was no intelligence to suggest an attack was imminent.” (UK terror threat raised to severe, The Guardian)

Jeg tenker, jeg bor ikke der lenger. Jeg bor ikke der lenger. Jeg bor ikke der lenger. Men jeg gjør det jo, litt, for det er der mesteparten av mitt sosiale nettverk befinner seg der, det er der jeg har tilbrakt mesteparten av mitt, teknisk sett, voksne liv der, og  nesten et tiår er en lang periode å bare riste av seg, og vi vet ikke enda om vi har kommet til Norge for å bli.

Men de særlig interesserte kan sjekke terrortrusselnivået når de vil på nettet.  Det oppdateres daglig.  Er det virkelig nødvendig å gni det inn hos alle dem som muligens ikke har paranoide tendenser (enda),  i en evinnelig påminnelse om at man aldri, aldri skal føle seg for trygg? Er det virkelig hensiktsmessig? Please enlighten me!

Sannheten er at jeg gjerne skulle skrevet om noe annet.  Jeg skulle gjerne skrevet om Sudan, nå som Omar Al-Bashir har gått frem og sagt at om sørlige Sudan vil løsrives ved neste valg, ja så vil han akseptere det.  (Jeg kjenner en som var barnesoldat i Sudan, så dette er heftige greier, i grunnen.)  Jeg skulle gjerne skrevet om russiske bloggere.  Jeg skulle gjerne skrevet om hvor rart det er å ha snø liggende flere uker på rad, og hvordan jeg etter nesten ti år utenlands begynner å se forskjellen på sånn snø og sånn snø uten at jeg noensinne har vært en snønerd.  Jeg skulle gjerne skrevet bare om ordet snønerd, for jeg tror aldri jeg har brukt det før.

Likevel.  Så skriver Guardian og BBC om økt terrortrussel.  Kombiner gjerne dette med et par flere britiske nyheter;  som at tre offiserer fra Scotland Yard, som var ansvarlig for etterforskning om bombene 7 juli 2005,  nå er siktet for korrupsjon.  Og mens det ikke sier noe direkte om deres evner til å etterforske, sier det mye om deres personlige moral,  en moral som tydeligvis overføres til arbeidslivet siden deler av korrupsjonen var akkurat mot Scotland Yard som arbeidsgiver.   Men spørsmålene jeg stiller, er ikke de samme som dem media vil ta videre.  For jeg spør:

Hva sier dette om verdien av etterforskningen deres?
Hvor transparente er prosessene?

Men nei.  Denne parallellen har ikke blitt dratt.  Hysj, nå, Yoshimi; ser du ikke at terrortrusselen har økt på første gang på syv måneder? Fokuser på det som betyr noe….

Ja. Media åpner kjeften, og alt det jeg heller skulle skrevet om forsvinner ut, og langt bort.  Jeg blir dratt tilbake til London, jeg er ikke ferdig med London, og det ironiske er at om jeg fortsatt bodde i London hadde jeg likevel skrevet om Sudan og om russiske bloggere (dog neppe om snø).  Det ser nemlig ut til at den fysiske avstanden til London lar meg kjenne på det hele på en helt ny, og grundigere måte,  men å kjenne på noe som ikke er ferdig enda  kan være relativt håpløst:   du sitter nemlig der og ser noe i et litt annet lys en kveld, og tenker “nå nærmer jeg meg”  og så skjer det noe nytt som rokker ved hele bildet og fordøyelsen.

I går, f. eks  møttes britiske fotografer i protest på Trafalgar Square i London, i protest mot seksjon 44 av The Terrorism Act 2000.  Det er bra, tenker jeg. Det er flere enn meg som reagerer på drakonisk lovgivning i antiterrorismens navn; flere enn meg må jo tross alt det når lovene spenner så vidt at hele fotografyrket blir rammet: politiet kan nemlig stanse deg nå, om du tar bilder på en offentlig plass.  Plutselig er ikke et fredelig yrke som fotografi like fredelig lenger.  I følge tilgjengelig statistikk, ble 36 000 mennesker stoppet i London mellom april og juni 2009, under seksjon 44 av The Terrorism Act 2000.  Om ikke det høres ut som et ekstremt høyt antall, så gi meg ett.

Men tilbake til poenget.  Jeg skulle gjerne skrevet om noe annet (og jeg gjør vel litt det også), noe litt mindre hardtgående og litt mindre eksplosivt.  Men det har seg slik at jeg ikke har god nok fantasi til å overgå virkeligheten.  Og den nære virkeligheten har slik slagkraft for tiden, at jeg synes det er nesten like vanskelig å skrive om det som skjer litt lengre borte, uten at det betyr at jeg ikke bryr meg.  (Og Sudan kommer jeg nok tilbake til).