Yoshimi ruster opp

HØSTEN 2005

På et tidspunkt oppdager jeg at jeg har intet mindre enn tre kopier av Alkymisten i bokhyllen. Jeg har ikke kjøpt en eneste av dem selv. Man skulle nesten tro at noen i min omgangskrets prøver å si meg noe.

Tilhengere av Paolo Coelho kan muligens forklare at om en bare ønsker seg noe inderlig nok, ja da vil universet hjelpe deg med å få det. Tja. Hva sier du? Her er min teori; universet, om det i det hele tatt skulle finnes bevisst, gir sannsynligvis blanke faen.

23 august 2005, blir verdens oppmerksomhet dratt mot orkanen Katrina. Hun er på vei mot New Orleans, byen jeg har elsket høyest av alle byene jeg har et forhold til, og hun kommer med en rasende fart, og har med seg masse planer om ødeleggelse på lasset.

Likevel. Jeg ba aldri universet om å stoppe ødeleggelsen av min favorittby, og livene til menneskene i den. Akkurat som jeg aldri ba universet om å forhindre 4 eksplosjoner fra å ta sted, sju uker tidligere, i en helt annen by. Jeg var ikke forberedt, i alle fall ikke hva angår sistnevnte. Jeg så det ikke komme (hadde jeg gjort det hadde jeg i det minste prøvd å huske mobilen min, den dagen, og kommet meg langt ut av byen). Med New Orleans var det egentlig ingen unnskyldning; vi så hva som kom til å skje. Lite annet ble dekket av den store mediaskjermen. Og likevel slo det meg aldri, der jeg satt, ett eller annet sted i London, å be universet om å gjøre noe.

Forresten er jeg ikke en person som snakker til universet, ikke en gang til vanlig. (Det ville gått mot min teori om at universet gir faen).

Men. I de sju ukene før orkanen rev ned New Orleans, hadde følgende skjedd i London:

4 eksplosjoner på byens transportssystem

… etterfulgt av mislykkede forsøk på å sprenge et par t-banetog til

… etterfulgt av funnet av enda en udetonert bombe i byen

… etterfulgt av at brasilianske Jean Charles de Menezes ble skutt med sju kuler i hodet av Londons politi, på Stockwell station

(Det er forresten mulig at jeg forvirrer rekkefølgen på punk 2 og 3 på listen der).

Så, hallo, London sier det kanskje ikke høyt, kanskje London ikke en gang er klar over det selv enda (jeg, som bosatt i London er i alle fall ikke det, ikke der og da), men London er i sjokk.   Når Katrina kommer skyllende over New Orleans, sitter jeg og vil, vil, vil gjøre noe for dem. Jeg sitter og vil, vil, vil engasjere meg, men det er ikke så lenge siden Piccadilly line ble gjenåpnet, og når jeg sitter på t-banen og ser ut av de mørke vinduene ser jeg kun refleksjoner av mennesker pakket inn i krisetepper, mennesker som vandrer tause nedover Gray’s Inn Road for sju uker siden, mens på t-banegulvet ligger en kartong mangojuice, og bare det at den er uåpnet forteller meg at faenskapet i folk har blitt midlertidig utryddet.

London er i sjokk. Verden har i mellomtiden snudd seg mot neste krise. Og hvorfor skulle den ikke det? Det var omtrent dobbelt så mange som døde i New Orleans enn det var i London, og ødeleggelsene på selve byen var enorm.

Men, frem til 28 august 2005 hadde jeg en plan; en med forankring i New Orleans som mitt fremtidige gjemmested. Som involverte at en dag skulle jeg pakke kofferten, den lille, og bare stikke av, og dra til New Orleans og leie et rom på Bourbon street. Jeg skulle spise gumbo, drikke bourbon, drukne meg selv i jazz og blues, og denne byen, akkurat denne byen, med sin historie og sin musikk, hadde det som skulle til for å lindre whatever det er som noen ganger gjør det smertefullt bare å leve.

Jeg hadde altså en fluktplan. Som selvsagt aldri kommer til å bli realisert.

Men hadde jeg hatt bena plantet litt mer i virkeligheten den måneden, den sommeren, det året; hadde jeg vært i en annen by enn London, en by som ikke var midlertidig satt ut av spill, så hadde det ikke gjort en døyt av en forskjell for stakkars New Orleans.

Jeg tror universet gir faen.

Og jeg syns Paolo Coelho kan ta Alkymisten i hånden, og pelle seg langt unna bokhyllen min.

Be Sociable, Share!

•