Yoshimi ruster opp

Det eneste som er litt dumt med ferie og sånn, er jo det man mister litt av kontakten med alle disse ballene man sjonglerer. Så jeg var litt treig med å oppdage denne videoen fra wikileaks, men jeg syns ideen er fantastisk! Klikk og se! Klikk og spre! Her!

Prinsippet er tett opp til et annet du nok har hørt om før – nemlig det med offshore banking og skatteparadiser.  Wikileaks foreslår nemlig at man tar det beste av informasjonslover, lover som beskytter journalister og pressefrihet osv, og pakker det sammen, og får det inn i systemet til et land som kan operere som et offshore publiseringssenter i et ledd for å fremme og beskytte pressefrihet.  De foreslår at Island er i en god posisjon her, og logikken deres er ikke helt dum. Vel – dette er en rask liten oppsummering på et par setninger, men se videoen for mer info! (Muligens verdt å vite at det ser ut som en 10-minutters video. Etter den, forøvrig, kommer en rekke videoer til… så det er bare å sette på kaffen!)

Som sagt, jeg syns dette er et veldig interessant forslag til en relevant problemstilling; dette handler om ytringsfrihet, om pressefrihet, om informasjonsfrihet.  Det er riktignok vanskelig å forklare at dette er en viktig sak; for media sender dagsnytt og avisene trykker saker om det ene og det andre. Så på hvilket grunnlag snakker jeg om sensur da, liksom?  Hvordan vet man hva som mangler? Hvordan vet man at det bare ikke er en sak som blir nedprioritert?

Det er noe som heter “gag order”, som i effekt er en kneblingsordre for journalister. Dette betyr at det blir gjort forbudt å skrive om en bestemt sak, akkurat som det blir forbudt for journalisten å skrive om at de ikke har lov til å skrive om den. Med andre ord vet utenforstående sannsynligvis ikke at saken i det hele tatt eksisterer.

Et eksempel er Guardian og BBC som måtte trekke en sak om Trafiguras dumping av giftig avfall på elfenbenskysten. De rakk å begynne å dekke dette før de ble tvunget til å trekke artiklene tilbake.    Tiger Woods, en golfer som jeg aldri hadde visst noe som helst om hadde det ikke vært fordi britisk media fikk forbud mot å skrive om hans utroskap, var klistret opp i media før jul, i andre lands medier, vel og merke, der det var lov å skrive om hvordan han var utro mot sin kone. (Mer, og mye mer, finner du hos Wikileaks når de har tatt siden sin tilbake til normalen).

Heldigvis har internett gitt oss bedre tilgang til andre lands medier; slik er det lettere å oppdage nyheter og hendelser som sensureres bort fra oss der vi selv sitter, men som andre har lov til å dekke. Når det kommer til sensur i demokratiske land, er Storbritannia er en versting – de har som regel mellom 200-300 av disse kneblingsordrende pågående. Det betyr at det er mellom 200 og 300 saker media ikke får lov til å dekke. (En briefing om dette til det britiske parlamentet ble nemlig lekket ut og kan lastes ned her).  Stavanger Aftenblad skrev også om knebling av media i går.

Fra utroskap til dumping av giftig avfall – det er vel ikke bare meg som er nysgjerrig på hva det er som blir holdt tilbake?

I denne sammenhengen, er det også verdt  å tenke på volumet av nyheter vi sakser fra Storbritannia. Det stiller også et spørsmål om hvor uavhengig media har muligheten til å være, når det kan dikteres hva de ikke skal dekke, og påliteligheten av det som faktisk dekkes. Dermed er ikke dette bare en problemstilling som skjer “over there”.  Selv om sensurproblemstillingen kan være annerledes i Norge enn i UK, så er det sannsynlig at vårt bilde likevel påvirkes av hva britiske journalister har lov til å skrive om; vi bruker dem tross alt som kilder.

Så det bør være i medias beste interesse å sloss mot kneblingen. Det bør være i vår interesse å sloss mot sensur av informasjon, selv om du kanskje gir døyten i Tiger Woods utroskap (det gjør i alle fall jeg, men jeg gir ikke blanke i Trafiguras dumping av giftig avfall).

Vi har allerede skatteparadiser, hvorfor ikke ha informasjonsparadiser også? Ikke like økonomisk ettertraktet, men, spør du meg, mye, mye viktigere.  Det som forøvrig er det tristeste med dette er at det faktisk finnes et behov for noe sånt.  I en ideell verden kan jeg kimse av hele ideen om et informasjons-og-publiseringsparadis. I mellomtiden, i den faktiske verden, er jeg ikke i tvil om at ytringsfrihet, pressefrihet og informasjonsfrihet trenger en solid forankring.

Go Wikileaks!