Yoshimi ruster opp

“Vet du når man er gammel?” spør Spørsmålstegnet. (Hun liker å lære, hun syns nesten alt man forteller er spennende og slår opp om fakta om lava, om sorte hull, og Napoleon med lørdagsgodtet på fanget).  Jeg insisterer på å holde henne i hånden; hun har tilbrakt mesteparten av livet sitt mye, mye nærmere ekvator, har egentlig ikke lekt i snø før og har enda dårligere balanse på isen enn meg. Dessuten er det biler her. Vi går altså ikke fort.

“Nnn….” begynner jeg.
“Jeg vet når man er gammel,” begynner hun ivrig.
Fantastisk, tenker jeg. Nå får jeg “Gammel Dame”-passet mitt påskrevet…
“Når du er 70 år, da syns jeg du er gammel!”
“Å, så flott,” glipper det ut av meg. Da har jeg, tross alt, et stykke igjen.

“Vet du når man er voksen?” fortsetter Spørsmålstegnet.
“Når man er myndig?” spør jeg.
“Det er litt vanskelig å bestemme,” begynner hun. “Men når man er 30, da er man i alle fall voksen.”
“Å?” spør jeg, mens det jeg egentlig tenker er jaaa! Jeg har enda litt tid igjen til det også!

Spørsmålstegnet ser på meg. Hun sukker.
“Men du,” slår hun fast, “Du er litt voksen, da!”
“Men jeg er ikke 30 enda,” kommenterer jeg.
“Nei, men du er litt voksen likevel.”

Det er der jeg må gripe fatt i armen hennes og dra henne inn på fortauet. Trafikkregler er ikke Spørsmålstegnets sterke side.
“Dum voksen,” fastlår hun og kaster en snøball på meg.
(Jeg er forøvrig ikke for voksen til å kaste tilbake)

Be Sociable, Share!

•