Yoshimi ruster opp

En av de fundamentale forskjellene på angrepet i New York 11.09.01 og i det i London 07.07.05 ligger i antallet døde. Med det, ligger det også en forskjell i antallet overlevende – skjønt, dette er overhodet ikke ment som en sammenligning av tragedier.

Men dette er noe jeg leser og tenker på i romjulen, etter noen har kommentert at “du er så stille, Yoshimi” og jeg sier “ok,” for det er jo sant, jeg er det. Men alle har så mye å si i romjulen, jeg kan godt ta på meg rollen å være stille; for jeg har kommet hit i julen; jeg har reist over fjellet til verdens ende der det ikke finnes folk på gaten, der snøen ligger stille i luften fordi tiden har stoppet. Og når tiden stopper, øker ikke lenger avstanden mellom da og nå. Tiden har nådd frysepunktet.

11. sept 2001 hadde et stort antall døde. I motsetning overlevde proposjonelt mange flere mennesker i London, mens relativt få liv gikk tapt. Dette gir New York og London to forskjellige problemstillinger å håndtere, for i en by har du tusenvis av døde og deres sørgende familier mens i den andre har du tusenvis av mennesker som overlevde. Dette hindrer forøvrig ikke London fra å adoptere den amerikanske modellen, noe som ikke har vært vellykket.

Flere tusen av de som overlevde angrepet i London, men som var til stede da det skjedde, har i ettertid blitt diagnosert med forskjellige former for psykologiske traumer, og mens oppfølgingen av de overlevende ikke har vært et stort fokus i hverken New York eller London, er dette i alle fall merkbart i London der dette fokuset som burde ha vært sentralt istedenfor har blitt tilnærmet likt fraværende.

Rachel North, blogger og passasjer på Piccadilly Line, har beskrevet mangelen på oppfølging

” …We have executed a successful media strategy to tell people from our train that Kings Cross United exists, helped each other find counsellors, fill in compensation forms, find lawyers, medical help, dealt with hundreds of media enquiries, safeguarded ourselves from nutters and wierdoes trying to infiltrate the group, organised a 6 month memorial ceremony, set up a website, campaigned for a public enqury, liased with the police, all whilst holding down a day job and recovering from injuries and PTSD.  (…)  Meanwhile someone, somewhere has a salary or a grant and a job decription that is about looking after victims of July 7th. I’d like to know what they are bloody well doing, frankly”

Antall “overlevende” er forøvrig vanskelig å fastsette. Antall “påvirkede” er vanskelig å fastsette. Hvor går den ene over i den andre? Uansett liker jeg ikke å bruke noen av disse uttrykkene; delvis fordi over fire år har gått, delvis fordi jeg ender opp med å prøve å plassere meg selv på en ikke-eksisterende skala. Det blir som en kommentator til en artikkel på scienceline sier: ” I can’t say I’m a victim. I can’t say I’m a survivor. I’m just here.”

Poenget er uansett at oppfølgingen rett og slett ikke var god nok. Jeg kan forstå at alle som tumler ut fra t-banegapet slik dag og går på jobb, eller går hjem, og først reagerer etterpå, aldri blir fanget opp av håven eller fulgt opp. Men at det ikke en gang finnes oppfølging nok til dem faktisk ble registrert som ofre på sykehus eller legevakt er rett og slett utilgivelig.

Enda en grunn til at vi trenger en granskning, sier nå jeg, men jeg begynner å gå tom for pusten jeg trenger for å fortsette å mase. Og mens jeg sitter og kjenner på den frosne tiden og snøen som ligger i stille i luften på andre siden av vinduet, tenker jeg at det kanskje er for sent nå. At det kanskje er på tide å gi seg. At å presse for en offentlig granskning, for en hendelse såpass bakover i tid, gjennom et system som ikke ser ut til fungere, kun vil fortsette å være en fruktløs kamp.

Og jeg merker hvor mye vanskeligere det er, herfra. Det er vanskeligere å kreve svar fra et system som ikke lenger er det du befinner deg i, for jeg har prøvd;
jeg har kontaktet granskningskomitteen
jeg har kontaktet min representant i Houses of Parliament
jeg har kontaktet home office.

Mangelen på granskning oppfattes som respektløs på vegne av resten av byens innbyggere; det oppfattes som respektløst at fem år skal gå uten at det offentlige rom skal få fakta lagt på bordet.  Det oppfattes som respektløst overfor dem som vil ha svar på hvordan en slik ting kunne skje, for dem som undrer seg over om dette kunne ha blitt avverget, for dem som vil ha en form for closure som bare svar kan gi, for muligheten til å i det hele tatt få svar.

Tilbake i Oslo, går tiden litt fortere. Litt. Og jeg merker meg at jo større avstanden blir mellom Nå og Da, jo vanskeligere ser det ut til å bli. Jo flere gir kanskje opp. Spørsmål blir stilt om det fortsatt er i de overlevendes interesse å grave opp alt det her igjen; at det er flere hensyn å balansere nå som sanden har fått begynne å renne gjennom timeglasset. Tiden leger alle sår, og alt det der.  Og jeg lurer på om det faktisk er for sent. Om døde hunder skal få ligge begravet.

Kanskje?

Så. Så sier min indre stemme, min lille Voice of Reason, og den høres ut som en løve eller en leopard eller et nesehorn eller et annet dyr jeg ikke vil møte alene i bushen. VOR sier who the fuck do you think you are fooling? Og jeg svarer, jeg vet ikke, jeg vil egentlig sove.

VOR sier: det er et stort antall mennesker som fortsatt vil ha en offentlig granskning, du har ingen grunn til å gi opp.
Og jeg irriterer meg fordi VOR ser ut til å vinne.

For ja: Kanskje gjør det vondt for mange å se dette flerre opp igjen dersom en granskning kommer (de sier den skal komme, men det har de sagt en stund.) Det vil ha gått nærmere minst fem år siden hendelsen. Dermed burde granskningen også tatt for seg både mangelen på oppfølging i denne perioden – og den ekstreme motstanden til å iverksette en offentlig granskning til å begynne med. Så jeg tviler ikke på at det blir vondt for mange å skape blest rundt dette igjen. Det er derfor jeg nøler litt.

Men hva med dem som enda av og til våkner med et rykk om natten, dem som fortsatt husker eller som kanskje nettopp ikke husker,  dem som ikke ble fulgt opp,  de avdødes familier – dem som enda ikke har fått svar og som trenger svar for å legge det fra seg; hvor lenge skal disse ignoreres? Hva er det egentlig meningen at disse tusenene skal gjøre?

Å sette i gang strengere overvåkning, forby demonstrasjoner, stramme inn på innvandringspolitikken og iverksette anti-terrortiltak som bryter med menneskerettighetsdomstolen, gir ingen svar. Det ser heller ikke ut til å gjøre verden tryggere.

Så debatten med min Voice of Reason fortsetter. Den vinner nok. Men først? Først må hjernen skrues av en stund. Det er kanskje på tide med årets første G&T.