Yoshimi ruster opp

Julen er over. Nyttårsaften ringer snart på døren, klar til å ta oss med inn i et nytt år, og et nytt tiår. Men 00-tallet har mange uferdige saker å ordne opp i; og minner meg mest om en unge i trassalderen som har rotet til på rommet sitt og overlater til noen andre å rydde opp. 00-tallet avsluttes med mislykkede klimaforhandlinger i København, et Guantanamo Bay som fortsatt er i bruk, og terrorangrep som enda ikke har fått en offentlig granskning, flere år senere.

Og i det nigerianske Abdulmutallab, bosatt i London, blir arrestert forå prøve å sprenge et fly på vei til USA og henviser til Al-Qaida i Jemen, blir det klart at selv om 00-tallet nærmer seg slutten med stormskritt, følger problemene med oss videre. 00-tallet er nesten over, krigen mot terror er det neppe. Og dette utløser debatt om enda strengere flyplasskontroll.

(Q: Yoshimi, kan du ikke skrive om hyggeligere ting i julen, da?
A: Men dette skjedde jo i julen, skal vi liksom gjemme oss bak juletrærne?)

Spørsmålet er om tenårene (er det det vi kaller de ti neste?) kan ordne opp.

Hvem som kan ordne opp.

For jeg vet ikke, jeg vet bare at jeg kan det ikke.

Nede på puben går samtalene om de ti årene som har vært. Og året som skal til å begynne. Hva vil vi oppnå? Hva vil vi gjøre? Jeg er ikke klar for ett nytt år, langt mindre klar for et nytt tiår. For mye ugjort. For mye uløst. Og slik går jeg ambisjonsløst ut av 00-tallet.

“Skriver du for tiden?” spør en venninne etter øl nummer fire. “Eller, hva skal du skrive i 2010?!”

En gang, for mange hundre år siden, skulle vi jo bli skribenter begge to. Jeg ble det ikke. Hun ble det ikke (men hun har ikke gitt opp enda).

“Ingenting” svarer jeg. “Ingenting.”

“Det sa du ikke i 1999…” sier hun.

“Jeg var vel dummere mer optimistisk da.”

Drink nummer fem får det for meg at jeg skylder henne en forklaring, at jeg kanskje ble litt kvass i ordene, så jeg begynner å forklare om tåken og tiden og ordene, men det høres dumt ut, vi har aldri snakket om dette før, hva i all verden vil gjøre det en god ide å snakke om det nå, og til noen som ikke overhodet har et forhold til tema? Så jeg ombestemmer meg før jeg har sagt noe som henger sammen. Hun stiller ingen spørsmål, hun kommenterer ikke, noe som sier meg det var rett å ikke legge ut om dette våset, og istedenfor sier hun at hun skulle ønske at hun selv kunne skrive noe, i det minste, og jeg sier at jeg tror hun kan det, om hun klarer å være disiplinert på akkurat den måten jeg ikke er det.

(Dog, om jeg likevel skulle skrive noe om det hele , så vet jeg omsider hvordan det kunne sett ut, hvordan det kunne hengt sammen. Noe må en tross alt få ut av en ni-timers togtur med ansiktet presset mot togruten og øynene festet til snøfnugg og grantrær. Men det er ikke en sak for denne gruppen, det angår ingen i dette rommet, og det man ikke setter ord på forplikter man seg heller ikke til). Istedenfor sier jeg “skal vi ta en øl til?”

For 2010 ser ut til å komme uten noen ambisjoner om noe som helst.
Det er kanskje like greit.