Yoshimi ruster opp

Vi har fått en ikke-avtale i København, folk er sinte (forståelig nok) og jeg hører “I told you so” på alles lepper.

Har FN spikret igjen sin egen kiste, nå?

Har de vist, igjen, at modellen rett og slett ikke fungerer, at det er umulig å få 191 land til å bli enige, at FN ikke er rette organ til å håndtere en internasjonal klimaavtale? Eller skal man godta at det er en vanskelig oppgave, vente til neste år, og se hele spetakkelet på nytt? Og på nytt? Og på nytt?

Har det ikke blitt vist, nå, at de nåværende strukturene ikke kan håndtere dette problemet? Om det er en systemisk feil, eller en ideolgisk feil, eller en diplomatisk feil, er ikke det viktigste her; det viktige er at at dem ansvaret hviler tyngst på, ikke kan håndtere det: at de ikke kan nå en avtale, at de ikke kan sette regler som gjør at planeten har en sjanse.

Det Store Systemet har altså sviktet den største utfordringen vi står ovenfor i dag.

For å håndtere en slik svikt,  eller for å dra en avtale i land, må systemet fungere på en annen måte.  Men systemet er et tungt og byråkratisk dyr, det endrer seg ikke av seg selv, og det endrer seg i alle fall ikke over natten. Reformer tar tid, mer tid enn vi har. Og en revolusjon? Vel jeg ser ikke en rundt neste hjørne.

Så hva da?

Hva sier dette deg?

Til meg sier det “folkeaksjon”: at løsningen ligger utenfor systemet, et sted. Vil ikke systemet spille ball med oss, så får vi spille uten. Jeg kaster ballen til deg – er du med?

De f ire B’ene har blitt nevnt før: Bil (og annen transport) Bolig (bygging og drift) Butikk (forbruk) Biff (kjøttforbruk). Det burde, for eksempel, gjøres vanskelig og uøkonomisk å fly f.eks mer enn en gang i året. Det er klart flyselskapene griner bare ved den tanken, men hei, de er i business, de skal kunne dette med innovasjon; kanskje det det gir dem et spark bak til å finne mer miljøvennlige fremgangsmåter. På samme måte vet vi at det er bedre for miljøet om vi spiser mindre kjøtt. Og jeg hørte en interessant ide forrige uke når det kom til forbruk; hva om man skattet på sitt forbruk istedenfor på sin inntekt?

Vi vet mye om hva som må gjøres. Kampanjen 10:10 har masse ideer å begynne med. Men problemet forblir det – at et individ, isolert, kan bare gjøre så mye. Og så kommer damen i pelsen og porchen og spiser opp dine individuelle kutt, og du sitter der og tenker “hva er vel poenget da?” Hvor er fellesskapet vi skal håndtere dette gjennom? Alene er kreftene våre små og meningsløse; det er bra å støtte opp om kampanjen 10:10 der du ser at ca 50 000 andre mennesker er med. Men. 50 000 av 6 milliarder er rett og slett ikke nok. Å si dette er ikke negativt; det er realistisk. Og fremdeles tar det ikke med i betraktningen en, viktig ting; nemlig oljen, og vår intense bruk av fossilenergi.

Her er spørsmålet mitt; vi vet hva som trenges. Vi vet kanskje ikke alle detaljene, hele planen på bordet – det må ekspertene hjelpe til med – men vi vet, i grove trekk, hva som må gjøres.

Vi vet det, og de vet det. Men de lar seg seg stoppe; og det handler til slutt om penger, og det er gjerne noe av det sykeste i hele regningen;

Opprinnelig begynte vi nemlig med penger som en verdievaluering. Det som evalueres er varer, råmaterialer, jordbruk, jord… alt planeten gir oss og som vi på et eller annet vis bearbeider før vi bytter. Og vi bytter mot penger; men det er likevel klart at pengene, egentlig, er et tall som setter verdien på planetens ressurser. Og nå har vi klart å utvikle oss til slikt et punkt at det er pengene i seg selv som holder verdien. Og vi tviholder på økonomisk vekst, på planetens vegne, selv om det egentlig er planeten som er det som har konkret verdi, som var det vi begynte med å evaluere.

Vi har virkelig tråkket skeivt her.

Men. Vi vet hva som trenges. Og hvis ikke systemet vil lede vei for å få det til, så må noen andre gjøre det.  Folket må gjøre det selv.

I København grep de den ikke. Nå kastes ballen til oss.