Yoshimi ruster opp

Så Jens vet ikke helt hva han skal si til president Obama, mens jeg tenker på en mann som satt i en av fengslene hans og kan tenke på flere ting.

Rundt påske 2004 står Azmat Begg foran en stor forsamling. Han ber forsamlingen om hjelp. Han ber om engasjement, om press, om oppmerksomhet, om hva-det-nå-er-vi-kan-gjøre for å få hans sønn, en aspirerende lærer, ut av Guantanamo Bay etter han ble arrestert av CIA i Pakistan i 2002.

Rundt påske 2005 står han der igjen. Denne gangen med sin sønn, Mozzam Begg ved sin side; han har blitt løslatt, og alle anklager har blitt droppet.

“Hvordan klarte du å beholde fornuften din?” spør en dame, etter han har kastet media ut av rommet og fortalt om hverdagen på Gitmo.

Mozzam smiler til henne.

“Hva i all verden får deg til å tro at jeg klarte det?” spør han.

Og Mozzam, og forøvrig også hans far, er en av menneskene jeg med trygghet kan si har påvirket livet mitt; han klarer nemlig å kode en viktig melding inn i hodet mitt, og den meldingen har holdt seg der i flere år; “Det politiske er personlig. Det er greit å være sliten og lei og fed up av verden og ta en pause innimellom, men det er ikke lov å gi opp! Hadde dere gitt opp, hadde min far gitt opp, hadde jeg fortsatt vært der.” (Jeg hører det nesten ringe i ørene: “Jeg forventer du kommmer tilbake, unge dame!”) Den helgen,har jeg nemlig planlagt skulle bli den siste av den typen, men istedenfor, når helgen er over, reiser jeg tilbake til London der the Pan London Action Network blir født innen måneden er over.

Siden den gangen har jeg fått mer enn bekreftet at det politiske er personlig. Jeg nærer ikke tvil om det, overhodet. Men jeg kjenner at det er lett å bli sliten (særlig når solen nesten har gjemt seg for vinteren), og at det er fristende å gi opp. For stikk i strid med det meste, blir situasjonen dystrere, ikke lysere.

Mozzam er ute, mange andre er ute, men ting fortsetter å skje som gjør det vanskeligere og vanskeligere å faktisk endre på strukturene som lar slikt skje.

For få har fått med seg at det politiske burde være personlig. For det politiske er personlig: Klimaforhandlingene i København angår oss. At uskyldige mennesker som Mozzam fengsles og tortureres av land vi nå gir en fredspris til, angår oss. At vi kjøper varer som er laget av små barn, eller under tvangsarbeidsforhold, angår oss.

Folk burde generelt sett blande seg mye, mye mer. Så her er en oppfording: adopter ett problem i dag. Ett!

En dame spurte meg nylig hva politikk egentlig er for noe, for det høres så kjedelig ut og virker så komplisert. Jeg sa at politikk handler om samfunn. Om engasjement i de samfunnssakene er en er interessert i. Og hun sa “ja det er jo logisk…”

Adopter et problem i dag. Adopter det som står deg nærmest. Om du ikke finner noe problem å adoptere kan jeg nok hjelpe deg… Og Jens vet ikke hva han skal si til Obama. Jeg har ganske mange ideer. Jeg kan sikkert hjelpe ham også.

Be Sociable, Share!

•