Yoshimi ruster opp

Mens jeg holder et øye med Guardians live klima-blogg fra København (ikke noe har skjedd som jeg føler for å hoppe og klappe i hendene over ennå), åpner jeg innboksen min fordi jeg har fått svar på en forespørsel jeg sendte ut fredag.  Svaret er ikke det jeg vil ha (når er det nå uansett det?), og jeg legger merke til at den siste delen av e-posten inviterer meg til å delta i en kampanje.  Invitasjonen ser slik ut:

”By joining XXX you will help us to continue our campaigning to stop any possible YYY involvement in torture …. to halt the introduction of ID cards, to protect the right to peaceful protest, defeat restrictions on free speech, and to fight the extension of police powers that criminalise young people.”

Det ser ut som en brutal beskrivelse av et land, det der.  Det er brutale tilstander som beskrives.  Dagens quizspørsmål for nykommere: Hvilket land er denne kampanjen rettet mot?

Disse få linjene ser ut som tekstene vi avsluttet appellene våre med sent på nittitallet og utover, da vi fokuserte stort  på bruk av politivold i utviklingsland, og i flere kampanjer jeg har vært engasjert i for å få løslatt aktivister som har blitt arrestert for å ytre seg verden over.

Men på tross av dette leser jeg denne e-posten og oppdager at en liten sjokkbølge går gjennom kroppen min i det et lys i hjernen slås på;  for denne kampanjen handler ikke om å beskytte fundamentale menneskerettigheter i utviklingsland som sliter med å stable seg på beina. Den handler om fundamentale menneskerettigheter på de britiske øyene, noe som jeg allerede vet,  som liksom skal være et av demokratiets forkjempere, der bevegelser for beskyttelse av menneskerettigheter verden over har funnet utspring.

Jada. Jeg vet: Dette er jo dette jeg sier hele tiden. Overraskelsen kommer fra å se det skrevet ned slik av noen andre. Svart på hvitt, og beint fram.  En påminnelse om at jeg har jo rett, jo.  At problemstillingen er reell, at den er virkelig, at jeg faktisk ikke overdriver,  at andre ser det samme jeg ser.  Og jeg tenker ”hjelp!”. Av alle ting, så hadde jeg jo ikke regnet med akkurat det! Men “hjelp!”. Det begynner ikke bare å bli ille der borte, det er ille.  De få setningene slår hardt. De beskriver en situasjon som ofte forbindes med tilværelsen i Land Langt Borte, og så er det overhodet ikke så langt borte likevel.

Og det vet jeg jo.  Så skal det virkelig være så vanskelig å herde seg litt? Jeg må da enten være noe dum, eller noe naiv (sikkert begge deler, fnyser Yoshimi-stemmen i hodet). Men det er jo bra å få bekreftet at det ikke jeg som har gått av hengslene her jeg går og roper om retten til å rope…  av og til kan jeg jo begynne å lure.

Organisasjonen jeg snakker om her er forøvrig Liberty.  Jeg har respekt for dem.  Men vi trenger mer. Problemet er ikke begrenset til England og USA selv om det er hett der for tiden. Vi vet jo at deres trender har en tendens til å spre seg.   Jeg ønsker oppmerksomhet til denne saken på europeisk nivå. Så kanskje var jeg ikke helt ærlig likevel da jeg sa at jeg ikke ønsket meg noe til jul…

Sjokk til systemet grunnet bekreftelse på at jeg har rett eller ei: Thank you, Liberty!