Yoshimi ruster opp

Jeg er noe frustrert etter å ha vært på debatt i kveld om ytringsfrihetens rolle i et demokrati.  Kan du egentlig ha et demokratisk styre uten ytringsfrihet?  Min mening er nei. Mitt neste spørsmål er mer en oppfording; om du er enig i at man ikke kan ha et demokratisk styre uten ytringsfrihet; vis meg et demokratisk styre som faktisk rett og slett er demokratisk.

Paneldeltakerne var flinke nok, det er ikke det: De sa De Rette Tingene,  de stilte de Rette Spørsmålene – om hvor grensen går, hva slags ansvar følger med ytring, osv. Det ble presisert at ytringsfriheten i seg selv ikke er det verdifulle – men at uten den mister man plattformen til å engasjere seg i samfunnet rundt seg og at det er i den plattformen verdien ligger, at media har en stor og viktig rolle i dette. Men dette er ikke nytt. Jeg vil påstå at debatten stoppet før den virkelig tok av. Og det er synd.

Og ingen snakker om Sveits, og at flertallet der har stemt mot bygging av flere minareter. Ingen i salen spør om det, en gang.  Burde det ikke være et hot samtaleemne i en debatt om demokrati og ytringsfrihet? Har vi noe mer nylig, hot off the press enn akkurat det?

Innen turen  når meg går vi på stram tid og jeg blir bedt om å fatte meg i korthet allerede før jeg åpner munnen. Jeg vil spørre om hva panelet mener om Sveits. Hva mener de faktiske menneskene på disse stolene om de faktiske problemstillingene når man skreller bort alle lagene av akademisk teorisering? For det er klart de er flinke til å si hva man bør tenke på, og at problemene er komplekse, men jeg finner få, konkrete standpunkter å gripe fatt i.  For meg trykker skoen her, og den trykker hardt.

Så når jeg tar mikrofonen, omsider, omsider, vet jeg knapt hvor jeg skal begynne, men jeg må fatte meg i korthet, jeg vet jeg må begrense meg, jeg sier “Hei, jeg uttaler meg nå som en aktivist og…”

og så ser jeg ansiktene stirre på meg;

mitt poeng er dette;  vi har teorisert og stilt spørsmål om hva som er moralsk rett, vi har snakket om Skandinavia, mens i andre vestlige land er det viktige ting på gang som begrenser ytringsfriheten til nettopp min samfunnsgruppe; nemlig De Pestbærende Engasjerte.  For hva er den norske reaksjonen til at USA har Free Speech Zones for dem som vil praktisere sin rett til fri tale, og at England har innført et system som krever individuell løyve?  Hva betyr disse trendene i land vi lar oss påvirke av? Hva vil det bety for oss, for eksempel i København? Hvilken rolle har media, hvordan kan media ta på seg den “rette” rollen?

Nå syns jeg det begynner å bli spennende. Nå begynner det å dra seg inn i faktisk og relevant terreng.

Og så er tiden ute.

Siden jeg hadde begrenset med tid, dro jeg ikke parallellen til København, men jeg angrer på det nå. For istedenfor får jeg en respons som gjentar et lite poeng som ble sagt tidligere; at ytringsfriheten trues på to fronter – av ekstremistiske grupper og av regulering i anti-terrorismens navn.  Punktum. Ingen personlige meninger. Ingen personlige reaksjoner, eller standpunkt eller eksemplifiseringer. Ingen fremtidsspådommer eller oppfordringer. Skal man ikke ha det heller i en debatt om ytringsfrihet?

Jeg vil ha mer.

Jeg vil ha konkretisering; om vi skal diskutere grensene mellom menneske, samfunn, stat og domstol, så la oss se på eksempler fra i dag. Hvorfor ikke?

Etter debatten oppsøker jeg de som organiserte. Jeg tenker det kanskje finnes noen ildsjeler et sted, noen som kan snakkes med, noen som har en kanal jeg kan linke engasjement inn i,  at dette kanskje er en del av et større program jeg kan følge.

Men nei.

De forstår ikke hva jeg sier når jeg spør om dette er et fast forum, om de har flere slike arrangementer; responsen er rett og slett “nei”.  Og dessuten er det mange velkledde mennesker der med Mye Viktig På Hjertet.

Jeg tar hintet. Jeg går. Likevel har jeg en følelse av at jeg hadde fått et annet svar om jeg presenterte meg på en annen måte.  Men altså:

“Hei, jeg har en interesse for ytringsfrihet etter å ha jobbet med menneskerettigheter i 13 år” = holder det ikke å si at jeg er en aktivist?

“Hei, jeg har bodd i et land, som har sett fremmedfrykt vokse og borgerrettighetene skrumpe inn, i ni år og lurer….” = kan jeg ikke bare kalle meg aktivist?

Kanskje jeg er fordomsfull nå , men jeg får ofte inntrykk av at ordet “aktivisme” ubevisst linkes til  det emosjonelle som motivering, og ikke det rasjonelle. At man tenker at de som står der og vifter med plakatene, de har ikke forstått realitetene, de er ikke realistiske, det går med hjertet i hånden og er slettes ikke praktiske.  Men jeg tenker at aktivismen er essensiell for å kunne gå fra policy og teori, til faktiske, konkrete endringer. La meg sitere Gloria Steinem:

The truth will set you free. But first it will piss you off.

Det hender ikke ofte at jeg introduserer meg som aktivist; det er ikke en merkelapp jeg er redd for men det er en merkelapp jeg ikke helt fortjener syns jeg; jeg er ikke aktiv nok.  Likevel.  Det mangler ikke intellekt i rommet; men det mangler dessverrre engasjement og glød, noe som gjør at jeg sitter igjen med en ekkel følelse av at selv i en debatt om ytringsfrihet, nytter deltakerne seg i stor grad av retten til å være stille