Terror under huden(2) – psykologi i kjølvannet

Som en slags bisarr form for selvtortur en søndag ettermiddag, leser jeg statistikk rundt psykisk helse i kjølevannet av terrorangrep.  Jeg undrer meg over hva litt avstand kan gjøre og  det slår meg igjen hvor annerledes ting ser ut fra andre siden av Nordsjøen, 4 år senere.

Sommeren 2006  oppfordret det britiske helsevesenet londonere som hadde blitt påvirket av angrepene, til å oppsøke helsevesenet for å finne ut om de trengte hjelp eller støtte i det ettårsdagen til terrorangrepene 7 juli 2005 nærmet seg.   Jeg har et vagt minne om denne beskjeden, jeg husker den ble lest som jeg er ikke en av dem, for hva ville det egentlig si å være “påvirket av hendelsene”?  I 2006 leste jeg dette som et tilbud for dem som hadde mistet noen kjære, eller mistet en kroppsdel eller på andre måter hadde blitt fysisk skadet av hendelsene gjennom f.eks røykskader o.l.  Henvendelsen fra helsevesenet var i alle fall ikke rettet mot meg; den fant veien ned til resirkuleringshaugen minutter etter at den hadde blitt plukket opp i dagens post.  Det var nemlig et stort skille; mellom de faktiske påvirkede og sånne som meg som sikkert bare burde ta seg sammen og komme seg videre med det hele så snart man bare finner ut hvordan man tar seg sammen etter en sånn greie.

Jeg fant igjen beskjeden fra helsevesenet, på nett,  i dag.  Ordene  ser annerledes ut nå, selv om jeg tviler på at de faktisk har endret seg. Flere år senere leses den  slik:

- at det er estimert 4000 mennesker som ble påvirket  av eksplosjonene; dette inkluderer pendlere, redningsmannskapet, passasjerer, de faktiske skadete og andre som var rundt stasjonene og Tavisstock Square da eksplosjonene skjedde. Og plutselig er det vanskeligere å melde seg ut av gruppen av “påvirkede”.  4000 er et høyt tall; det strekker seg lenger enn de fysiske skadete og redningsmannskapet.

Ved traumatiske opplevelser estimeres det at mellom 25 og 30%  sannsynligvis utvikler PTSD (posttraumatisk stresslidelse). Ved terrorangrep (nå har man etterhvert et par stykker å basere statistikken rundt) estimeres det at tallet er like høyt eller høyere.  Dette vil si at av de antatte 4000 som ble påvirket av bombene den dagen, er det sannynlig at minst en av fire utvikler PTSD,  og at andre gjerne utvikler depresjoner eller andre pyskiske lidelser på et senere tidspunkt.

Tallet fremstår for meg som usedvanlig høyt, men det forklarer også mye, om enn litt vel sent.  Symptomer på terror-indusert PTSD kan bl. a inkludere:

  • Flashbacks,  dårlig søvn, angst – særlig rundt årsdagene og ved andre hendelser som trigger minner av angrepet
  • Bevisst unngåelse av påminnelser,  å nekte å skildre eller snakke om sin egen opplevelse
  • Nummenhet og fremmedgjøring fra andre
  • Bevisst unngåelse av stedet eller hele t-banesystemet
  • Dårlig søvn, irritasjon, dårlig konsentrasjon, sinne

Innen terrorangrepet i London skjedde, har vi forøvrig hatt tid til å lære en del av amerikanerene og 9.11. En undersøkelse gikk ut  395 dager etter 9.11 – med oppfølging 400 dager etter det igjen. Statistikken viste at antallet som slet med psykiske lidelser (som besvarte undersøkelsen) etter hendelsen kun hadde gått ned med 4% i løpet av den perioden.

Og jeg? Jeg tenker igjen på alt grumset som ligger i kjølevannet og som vi ikke ser til daglig. Hvordan slike hendelser ikke er noe som skjer og blir overstått i løpet av en dag, en uke eller en måned.  Jeg lurer på hva det gjør med mennesker, egentlig. Med verdensoppfatningen? Hvordan alt som ikke er synlig til daglig likevel påvirker hverdagen i større eller mindre grad og hvordan vi aldri kommer til å få vite de faktiske tallene og deres realiteter.

Jeg begynner å få grep over hva det har gjort med min eget verdensbilde, tror jeg.  Det er en brutal opplevelse å se lokalsamfunnet sitt endre seg nesten i løpet av natten. I tillegg ser alt annerledes ut med avstand i både tid og geografi. En ting har jeg i alle fall lært meg;  jeg er ferdig med å si at jeg er ferdig med det nå.

(Forresten tenker jeg at denne posten kunne få et soundtrack.  Ordet som MTV har sensurert bort er forøvrig”Fuck!”)

2 kommentarer

  1. Knut Holt sier:

    Jeg kom tileldigvis over denne blogposten og gjør meg noen refleksjoner.

    De som ble direkte skada eller hvis nære ble skada får naturligvis reaksjoner.

    Når det gjelder alle andre, har jeg en ekkel følelse av at myndigheter, organsisasjoner og diverse interessegrupper/profittører gjør alt de kan for å maksimere reaksjonene.

    Med andre ord, mange PTSD-reaksjoner er samfunnsskapte eller ihvertfall samfunnsmakimerte.

    Jeg har lyst til å banne litt i kjerka ved å trekke frem et annet område, nemlig såkalt seksuelle overgrep mot barn.

    Skjer det virkelig så mange overgrep som det hevdes? Er virkelig alt som kallees overgrep virkelig overgrep? Skyldes mange av reaksjonene etter overgrep eller såkalte overgrep isteden heller samfunnets og hjelpeapparatets påvirkning?

    BJUGNSAKEN lærte oss mye om hva samfunnet kan skape av diverse reaksjoner.

  2. Yoshimi sier:

    Hei, interessant å høre dine tanker om dette. Jeg er delvis enig med deg, og jeg er veldig glad for at du kommenterer!

    Jeg kan bare kommentere, og dette er i grunnen viktig å understreke, subjektivt på dette basert på mine egne erfaringer, og jeg har aldri oppfattet det slik at interessegrupper har krisemaksimert, snarere tvert om.

    Samtidig merker jeg meg at du også mener at myndigheter gjør dette, og her er jeg mer enig, særlig med tanke på hvordan samfunnet har utviklet seg med hensyn til anti-terror-tiltak osv. Responsen min til deg blir derfor splittet.

    På et overordnet nivå tror jeg du har rett; terrortrusselen blir maksimert, man kan få en ond sirkel der; frykt avler frykt avler frykt osv. Men samtidig syns jeg at oppfølgingen på et individuelt nivå har vært ekstremt mangelfull.

    Jeg oppfatter deg litt som om du mener at du må være fysisk skadet av en eksplosjon, eller at noen du kjenner må være det, for at du kan legitimere det å ha vanskeligheter i ettertiden av et terrorangrep? Der er jeg forøvrig ikke enig i. Og akkurat her tror jeg at mer åpenhet kunne vært forebyggende. Åpenhet rundt dette var i alle fall noe jeg har savnet. For istedenfor kan man ende opp med å bære på det alene under en “jeg burde ikke føle det slik, jeg ble jo ikke fysisk skadet, jeg var liksom bare innesperret i en tunnel en stund…” tanke som jeg ikke er sunn i det lange løp.

    Min erfaring er at å nedspille sine reaksjoner der og da, og å fortsette å nedspille dem i ettertid fordi man ikke føler seg berettiget til å ha dem – kan komme tilbake senere, og være vanskelige å håndtere da. Jeg begynner f.eks å huske ting nå, i ettertid, som tidligere har vært tåkelagt. Jeg sier ikke at jeg har PTSD, men det ville være løgn å si at jeg ikke ble påvirket. Selv om jeg ikke ble fysisk skadet.

    Om forholdet er annereldes ang seskuelle overgrep, tør jeg ikke kommentere på. Bjugnsaken tok sted mens jeg bodde i utlandet, så jeg har rett og slett ikke nok kunnskap om den. Generelt, forøvrig, har nok samfunnet stor makt som holdningspåvirker, men da er vi gjerne inne på en debatt angående holdninger istedenfor faktiske reaksjoner?

Legg igjen en kommentar

  • Random Quote

    “I'm good at love, I'm good at hate, it's in between I freeze...”
    av Leonard Cohen