Yoshimi ruster opp

Jeg har purret.

Jeg har purret og purret; stoppet og vurdert hvorfor i all verden jeg gidder,  og så fortsatt uten å bli noe klokere.  Tatt en pause, av og til.  Gitt dem litt tid til å respondere. Purret. Sent  e-poster til folk som fortsatt befinner seg på de britiske øyene, spurt dem hva som skjer, de vet ikke, de sier de skal holde øynene åpne, men enten er øyelokkene tunge eller så er det rett og slett stille.

Det er ikke en regning jeg purrer på heller. Det er denne granskningen.

Nå som de omsider begynner på granskningen bak hele Irakmølet, minner det meg nemlig igjen om en annen granskning som ikke har tatt plass; nemlig en granskning rundt terrorangrepet i London i juli 2005. Det ble avvist at en offentlig granskning ville være nødvendig, den godeste Blair sa at noe slikt ville kun sette tvil ved britisk etterforskning og fungere som en avsporing i krigen mot terror. Men i sommer ble det prat om at omsider, omsider skulle en offentlig granskning likevel ta plass; for hvordan kan noe slikt ikke bli tatt opp? ‘

Så jeg purrer til jeg blir syk av det.  Den naive i meg tenker at nå begynner de jo med Irak, så hvorfor ikke…?

Samtidig er jeg rimelig lei av hele greia; jeg tror i skrivende stund at jeg hadde fått mer ut av å stenge hodet mot en mur. (Om nok mennesker stanger hodet mot en mur, får de bare kollektivt vondt i hodet eller kan de kan de velte den?).  For det du møter er en merkelig, merkelig stillhet. Høflige svar som “vi gir beskjed så snart vi hører noe.”  Enten hører de ingenting, eller så spør de ikke, eller så rapporterer de ikke tilbake.

Er det en slags taktikk for å unngå å svare? Er det en taktikk for å holde frustrasjonene på en armlengdes avstand?

Bildet blir ikke bedre når man vurderer hva en offentlig granskningen egentlig gjør. For hvor hensiktsmessige er de, egentlig?  Ed Rathusny setter nemlig fingeren på noe interessant;

The decision to establish a public inquiry is inherently political. It may take the heat off a government that is under strong attack, especially when critics demand a full inquiry.

Jeg ville nemlig tro, at om Ed har rett, ville det gitt enda en grunn til at en offentlig granskning trenges!

Men altså. Ta deg sammen, Yoshimi, er du fremdeles opphengt i dette?! Om jeg hadde krone for hver gang jeg blir oppfordret til å la det ligge, til å sette strek over det hele, til å si gjort er gjort, sprengt er sprengt og død er død, til å ikke ta det så personlig…  så hadde jeg sikkert ikke vært rik i dag, men jeg hadde brukt mer penger de siste årene.

Noen ganger er det politiske personlig.  Og 7\7-granskningen? Det er ikke “bare” en politisk greie.  Så jeg fortsetter å stenget hodet i en mur av stillhet, hvor nytteløst det enn er.

Siste purring gikk ut i dag.

Jeg kan sannsynligvis ikke dele svaret med dere for de har sluttet å svare meg nå. (Siste svar jeg fikk var 23 September).