Yoshimi ruster opp

“Det høres ut som 32-årskrisen har kommet litt tidlig,” sier Briten, som har blitt godt lært opp og har ankommet med fine mengder gin i kofferten. Vi drikker Morgan Spiced Rum toddy og snakker om alt man kan snakke med mennesker man har kjent lenge om. (Er det noe som mangler i denne byen er det akkurat det; særlig i november når nordmenn ser ut til å gjemme seg innendørs.)

Jeg påstår at det slettes ikke er en tidlig 32-årskrise, nehei, det er bare mørketiden, særlig nå som omveltningene rundt det å flytte ser ut til å være stort sett over, og man sitter igjen med WTF-følelse i det dagslyset plutselig er begrenset, regnet høljer ned og alt er annerledes enn det var for fem måneder siden,  og annerledes enn det var for fem år siden og annerledes enn for ti.
“Det er ikke 32-årskrisen,” sier jeg. “Det er mer som å se på de siste ti årene og tenke WTF happened?!”
“Nettopp,” sier Briten. “32-årskrisen!”

Jaja. Briten skal heller få kalle det det om det er det som skal til. Jeg lager mer toddy, eller som den nå går under i leiligheten her: en antidepressiv vintercocktail for de ikke-deprimerte. (“Toddy” er mye kortere).

Men det er fint og livlig å få besøk fra det andre hjemlandet. Jeg har bodd her i knappe fem måneder; og observasjonene mine stemmer helt med de som gjøres på nytt nå, det blir omtrent som

“Se, sånn kjøper man vin i Norge! Har du sett? Du må låse tingene dine inn i et skap før du får gå inn i butikken!  Forresten, jeg kan STÅ på høyre side i rulletrappen uten å lage kø, hvordan har det seg at folk ikke snubler oftere i hverandre her? Det er mørkt, jeg ligger litt bak skjema. Eller foran? Jeg vet ikke. Bilen kjører i feil fil. Nei! Du? Jeg tror vi går feil vei. Det er rart dette – vi går inn i en bar og så begynner en raring å snakke med oss om tørrfisk?”

Vi har vært vitne til Kaoset som er mitt gamle hjem; der noen ankommer med åtte stoler og en kake samtidig som en annen ankommer med 20 sauehoder og familiemedlemmets yngste returnerer fra turnering – og der alt dette skjer samtidig med at vi går inn døren der bikkjen rister på seg etter å ha falt i brønnen på jernaldergården.  Kaoset utvikler seg senere til en akevittfylt samling med debatter om olje, velferdsstat, bærekraftig utvikling og handel florerende rundt dårlig vitser som stort sett handler om å spise sauehoder istedenfor saueromper. Så sofistikerte blir vi. Briten er overrasket over hvor lett de politiske kranglene temaene slipper til, jeg sier det er akkurat slikt som gir det et lite pluss i margen å være “hjemme” selv om det egentlig ikke er hjemme dette stedet heller.

Det er altså ingen krise. Det er bare der en gammel tilværelse møter en ny som møter en enda eldre. Jeg forstår at Briten kjenner meg rimelig godt.

“Og!” sier Briten. “Du virker jo ikke stressa lenger i det hele tatt. Det er… overraskende. Nytt.”
“Å ikke jobbe i London gjør slikt,” sier jeg. “Det er en annen verden, selv om den bare er 1,5 time unna. Været er verre enn stressnivået!”

Det finnes ingen kur for været. Men det finnes gode venner og toddy; to ting man ikke har tid til på sitt mest stressa.

No sweat. Have a toddy før hverdagen kommer.