Yoshimi ruster opp

Hun har fått jobben som prostituert til å se glamorøs ut. Hun har fått bokutgivelse og et tv-drama med Billie Piper basert på bloggen sin, men hun kunne altså ikke gå til sin egen bok-launch fordi hun egentlig ikke følte hun kunne si hvem hun var.

Jeg snakker altså om Belle de Jour, som siden 2003 har blogget om livet som prostituert. Og nå, i 2009, med en eks-kjæreste på hogget, har hun valgt å stå frem.  Slik lærer vi det egentlige navnet til Belle, at kvinnen bak henne begynte med prostitusjon for å finansiere doktorgraden sin.  (Fra bloggen hennes lærer vi forresten at, jo, man betaler skatt på inntekten som prostituert – i tilfelle du lurte).

Belle de Jour blogget stort sett med en lett hånd og lystig penn, og angrer ikke på månedene tilbrakt som sexarbeider. Her ligger gjerne noe av problemet; for når doktor Magnanti (Belle de Jour) står frem som kvinnen som har glamorisert dette yrket skaper det et par spørsmål om hvordan man skal forholde seg til en slik industri.

En ting er at Dr. Magnanti selv ikke ble utsatt for særlige farlige situasjoner og at hun selv valgte dette yrket midlertidig – men det er likevel vanskelig å ikke ta med i betraktningen skyggesidene, som bl.a viser at

• En prositutert kvinne har 40% større sjanse for å dø i ung alder, og blir lettere utsatt for vold og overgrep
• 89% av prostituerte intervjuet i en undersøkelse publisert i  the Journal of Trauma Practice, vil ut av situasjonen de er i, og 2 tredjedeler utviklet PTSD.
• 60% av prostituerte i Nederland (der prostitusjon er lovlig) har rapportert fysiske overgrep
• 2 tredjedeler av prostituerte begynner som prostituert før de er 16 år.

… antallet mennesker som havner i denne situasjonen gjennom trafficking,  tør jeg ikke gjette på, men ca 1,2 millioner barn er smuglet over landegrenser hvert år med stor risiko for å ende opp som barneprostituert.

Vel. Jeg sier selvsagt ikke at Dr Magnanti er å klandre for dette.  Og det er bra at noen stiller opp for kvinner som selv har valgt prostitusjon uten at det henger sammen med annet en frivillig salg av tjenester – men poenget mitt er egentlig at situasjonen til de fleste prostituerte i verden er såpass mørk at man bør være litt forsiktig med glamorisering av den, særlig når man har lagt fra seg internett-aliaset sitt og dermed kan blir litt mer tredimensjonal og mindre fiktiv i sin fremtreden.

Jeg kjenner noen som jobber for et krisesenter for prostituerte, og naturlig nok kommer det få solskinnshistorier derfra.Og jeg synes at det er viktig å få frem det når problemene er såpass store.