Yoshimi ruster opp

Det er best å ikke si noe

for vi vet ikke lenger forskjellen

på våre tanker og deres

på vår virkelighet og deres

på vårt oksygen og deres trykksverte.

I posten får vi tilsendt en meningsmåling.

Ingen av oss tør svare.

***

Jeg spør om du har hørt om klimaimmigrasjonsterror; den er overalt.

Det er det vi får når TV tvangsforer oss

med så mange overskrifter at de snubler inn i hverandre

meningen forsvinner og vi blir redde for at

moder jord skal atombombe bussen vår.

“Hysj!” sier du.

Redd for at jeg tenker for mye,

for høyt.

***

Det er best å ikke si noe;

når jeg åpner munnen hører vi knirkete vokaler fra en ukjent stemme

og som var det morsmelk siger overskriftene

inn med morgenkaffen

på tross av lukkede øyne

på tross av bomull i ørene.

Lungene våre er sorte av trykksverte.

***

Vi slår av TV for å finne oss selv.

Trekker for gardinene, drikker vin og maler

på veggene.

Sverd og roser

Du sier det minner deg om Arbeiderpartiet og stortingspolitikk og

før vi vet ordet av det invaderer klimaimmigrasjonsterroren stuen vår.

***

Det er best å ikke si noe, og mens jeg tier

ruster stemmebåndet sakte.

På jobben din skuler alle på en kollega fra Bangladesh;

en dag graver de gjennom skuffene hans for å forsikre seg

om at de er trygge.

Du kommer hjem

hvit i ansiktet, sier

jeg liker dette, jeg forstår ikke.

Jeg sier

det er ikke dem

det er trykksverten de får inn med maten.

***

Det slutter en dag vi kveles

av vår egen stemme:

helt stille

med luftveiene blokkerte av svart og ubrukt lyd.

Be Sociable, Share!

•