Yoshimi ruster opp

Greit, jeg har sagt jeg skulle komme tilbake til tema sivil ulydighet – delvis etter en samtale der min samtalepartner påsto at sivil ulydighet er totalt unødvendig og skaper kun negative reaksjoner til saken og får personene som bedriver sivil ulydighet til å fremstå som useriøse. Og jeg sa meg uenig. Som så ofte. (Uken kan tross alt ikke ta slutt før jeg har vært i minst fem heftige debatter, og ja, det ser ut til at jeg er for dum til å lære av mine egne erfaringer).

En ting er rent bråk og faenskap for  selve faenskapets skyld. Det har vi da nok av, for all del.  Men det er viktig å kunne skille mellom det og sivil ulydighet; ikke minst er det viktig å forstå at sivil ulydighet ikke er en betegnelse på bråk og faenskap selv om det finnes tilfeller der de to møtes.

For sivil ulydighet handler ofte  om rettigheter;  det blir et spørsmål om loven alltid bærer den moralske overlegenheten.  Gjør den det burde det ikke være nødvendig med sivil ulydighet, men verdenshistorien bærer flere eksempler på at dette ikke alltid er tilfellet, for ikke å snakke om at moral i seg selv er subjektivt.  Og om loven aktivt hindrer deg i å fremme tiltak for å endre den, hva gjør du da? Gir du opp?

Ta for eksempel Emmeline Pankhurst (en av grunnleggerene til Storbritannias kvinnebevegelse, men det går jeg ut fra du vet, sant vel?) og Rosa Parks (som du også kjenner, sant?). Eller Ghandi, om du trenger litt mer name-dropping.; for  noen ganger er det spørsmål om hva som burde være ulovlig; sivil ulydighet kan, og har historisk,  endre lover som ikke lenger tjener sin hensikt, som ivaretar verdier som trenger å utfordres.  Målet til disse tre var ikke faenskap og bråk .

Det er også en måte å kommunisere at man “ikke er med på dette, jeg skriver ikke under på disse reglene samfunnet har vedtatt i mitt navn.” (Irak 2003; vi begår sivil ulydighet ved å spontantdemonstrere i det krigen bryter ut, ved å sette opp liksom-gravstener i biblioteksparken – ha oss unnskyldt, men det er ikke akkurat mange grønne plasser å velge mellom).   Nå hører jeg stemmen til min motstander igjen; er det virkelig nødvendig? Det er kanskje ikke nødvendig – å omforme en bibliotekspark til en kirkegård hindrer ingen krig, og det er det heller ingen som tror.  Poenget er at i teorien har vi demokratiske styrer som er valgt av folket; når dette  styret erklærer krig på vegne av nevnte folk, skal man forvente at offentligheten søker pent og pyntelig om LOV til å uttrykke sin misnøye? (Og hva som de søker, men ikke får lov? Skal de akseptere dette?)

En annen parallell; Tenk WTO. Tenk 1999.  Tenk Seattle.
Snille piker kommer til himmelen. De andre går akkurat dit de vil.

Snille borgere sitter hjemme. Men når man føler seg tråkket på, må man kunne si i fra selv om det er myndigheter man føler seg tråkket på av.  Faktisk må man si i fra særlig om det er myndighetene man føler seg tråkket på av.

Og for Greenpeace, for  eksempel, som ble arrestert for å demonstrere på taket til stortinget i London; er det miljøsaken det handler om, det er miljøsaken de vil fremme.  Og på grunn av Londons historie er det  også en fjær i hatten å komme seg opp på taket med budskapet sitt.  MEN, er spørsmålet som ofte kommer da: “Hva er poenget med å ty til sivil ulydighet? Det finnes da andre måter å gjøre det på?” (Forøvrig, når det først er ulovlig å demonstrere utenfor stortinget i London, kan man vel like gjerne klatre opp på taket når man første er i gang; du vet hva de sier? If you are going to be bad, do it properly!)

Naomi Klein har forøvrig skrevet i The Guardian; om København og aktivisme. Jeg vil gjerne dele slutten av artikkelen med dere. Den ender nemlig slik:

“I hope we have grown up to become much more disobedient,” Jordan said, “because life on this world of ours may well be terminated because of too many acts of obedience.”

(Og om du lurer på hvem i all verden Jordan er, så klikk på sitatet som tar deg til hele artikkelen).

Poenget er ikke at man skal gå og bryte loven i hytt og pine.  Det er grunner til at vi har et lovverk, tross alt. Poenget er at vi ikke må la oss målbindes.  Barn er nydelige og flinke til å utfordre regler de ikke ser hensikten med, og foreldre er flinke til å si at “så lenge du bor under mitt tak følger du mine regler”.

Men vi kan ikke oppføre oss som om vi bare bor under samfunnets tak. Vi er samfunnet. Vi skal være med å sette reglene.

Så neste gang noen sier at sivil ulydighet er totalt unødvendig, er egentlig spørsmålet mitt; unødvendig for hvem?!

Be Sociable, Share!

•