Yoshimi ruster opp

Jeg tenker høylydt på Av-ordene. Med dette mener jeg ordene som automatisk slår ører av, ordene som automatisk setter opp kommunikasjonsbarrierer, ordene som automatisk gjør at den du snakker med gjør seg opp en mening om hvem du er og hva du står for før du har kommet mer enn halvveis inn i første setning på noe som kanskje skulle hatt minst åtte avsnitt. Det er nemlig utrolig frustrerende å bli bås-satt av noen som ikke en gang vet hva det er du står for, å bli bås-satt av noen som ikke bryr seg med å finne ut. Og jeg ser det skje. Til stadighet.

Listen over av-ord er langt,  her er et par av dem bare:

• “Politistat” (når man snakker om vestlige land – man er mer tilbøyelig til å godta at andre land, lenger borte, har bedriver denne type personlig innskrenking)
• “Feminsime” (jeg hører ikke lenger på deg, du hater jo alle menn)
• ” Sivil ulydighet” (bare bråk)
• “Demonstrasjon mot…” (bare bråk)
• “Obama” (‘nuf said)

Videre kan vi dra av-ordene videre større konsepter og sammenhenger; det kryr av antagelser som blir gjort i det man slipper ut dem ut. Det er trist – virkelig, for det gjør effektiv kommunikasjon veldig, veldig vanskelig.  Det gjør det vanskelig å bli forstått. Det gjør det vanskelig å ikke bare gi opp.

Hvorfor har det seg f.eks slik at :

Om du kritiserer Israels politikk skal det ikke mye til før du blir stemplet som jødehater?
Jeg fikk dette stempelet da jeg kritiserte byggingen av muren på Vestbredden – eller “det livsnødvendige antiterror-gjerdet” som min anklager kalte det for. “Vær så snill, hysj nå,” sa hun. “Vi kan ikke være venner om vi fortsetter å snakke om dette!”  Forøvrig, viste det seg i ettertid, var det siste gang vi snakket sammen; hun forsvant fra raderen min etter det,  og jeg tenke ‘helvete heller, da kunne jeg i allefall like gjerne ha snakket meg ferdig!” men jeg vet at det ikke ville hjulpet; viljen til å lytte til hva poenget mitt egentlig var, var allerede slått av.

Om du kritiserer maktapparatet i ditt eget land for deres mangel på et balansert ståsted, blir du stemplet som sympatisør med morgendagens terrorister? Dr Jenny Tonge ble i 2004 bedt om å avtre som talsperson for det britiske partiet, Liberal Democrats, da hun sa at hun kunne forstå hvordan situasjonen i Palestina førte til nok frustrasjon og aggresjon til at noen kunne bli selvmordsbombere.  Hun sier selv at

“I was just trying to say how, having seen the violence and the humiliation and the provocation that the Palestinian people live under every day and have done since their land was occupied by Israel, I could understand and was trying to understand where [suicide bombers] were coming from.”  (BBC,Des 2004)

Videre sier hun også at hun ikke unnskylder selvmordsbombing og terrorisme, men innen hun har kommet så langt er det allerede for sent. Jenny har mistet jobben.

Om du kritiserer anti-terror-tiltak er du enten meget naiv fordi du ikke forstår terrorfaren du befinner deg i, eller du kan blir anklaget for å sympatisere med terrorister som uten å nøle vil ta livet av alle du kjenner? Dette er skumle saker.  For så mye blir gjort i anti-terrorismens navn, at jeg mener det er rett, nødvendig og riktig å stille spørsmål med effekten av anti-terrortiltakene. Føler jeg meg tryggere på gaten i London nå enn jeg gjorde i 2005? Nei. Tvert, i mot, faktisk.  Likevel; det er aktivistene som blir stemplet for dette.

Disse hindringene, disse vanskelighetene i å nå frem, denne stemplingen, kan ha effekter som strekker seg gjennom flere områder.  Tidligere i uken snakket jeg med en kar som er overbevist om at hele sannheten bak terrorangrepet i USA, 11.09.2001 ikke har kommet frem.

Test; har jeg mistet deg nå?
Har du klassifisert meg som konspirasjonsteoretiker?  (Jeg spør fordi  det er et annet eksempel på å hoppe til raske konklusjoner som jeg ofte har sett.  I såfall; skvett litt vann i ansiktet og les meg igjen; denne posten handler  ikke om alternative teorier, men om mulighetene for åpen samfunnsdialog og fordommer som blokkerer uavhengig av tema.)

Men, i følge en undersøkelse i Sverige, tviler  en av fem svensker under 32, på at sannheten har blitt lagt på bordet.  Og jeg tenker at det må være lov å tvile?  Og det må være lov å uttrykke tvil uten å bli stemplet som antisemittist? For ikke å snakke om at 1 av 5 er et høyt antall; det i seg selv burde sende en alvorlig melding til samfunnets forvaltere. Uansett hva det er at en femtedel av befolkningen ikke måtte tro på,  sier det mye om tilliten til dem som forvalter når så mange stiller spørsmål til det de blir fortalt.  Hvordan kan tillit bli bygget opp om man fokuserer på fordommer istedenfor dialog?

På samme vis som jeg vil fortsette (sannsynligvis til den dagen jeg dør), med å prøve å få til en uavhengig granskning inn i terrorangrepet  7/7/05 i London (4 år, 4 måneder og 1 dag siden hendelsene har dette ikke skjedd) og helst vil gjøre det uten å bli stemplet som en overlig god-troende fluffy-bunny som i sitt naivistiske trallalalaland ikke forstår faren som er på ferde og derfor protesterer mot sikkerhetsmekansimer som blir iverksatt for mitt eget beste.  Uten å måtte ha samtaler som denne under;

Anonym: “Du har sikkert røykt for mye hasj”
Jeg: “Jeg røyker ikke hasj.”
Anonym: “Ok, men du snakker som om du gjør det..”
Jeg: “Hvorfor mener du det?”
Anonym: “Noen ganger må individets frihet innskrenkes for fellesskapets beste…og det er hovedsaklig hasjhoder som er uenig i sånt!”

Det bekymrer meg at meninger  skal hysjes på, eller stemples.
Det bekymrer meg at de skal farliggjøres.
Det bekymrer meg hva dette betyr for åpen debatt i samfunnet vårt.

Jeg ble tipset om denne saken i dag. Jeg er ikke så stiv på svensk, så foreslår at du leser den selv. Men slik jeg forstår det omhandler dette en politiker som slutter å stille spørsmål på grunn av stemplingen som følger med. Han stilte forøvrig samme spørsmål som hver femte svenske ovenfor (jeg vet ikke hva disse tallene er i Norge).  Nå er jeg ikke overlig kjent med saken i spørsmål her, og jeg kjenner ikke så mange svensker, men jeg må innrømmet at jeg  har vanskelig for å tro at hver femte av dem hater jøder.

Så hva er det egentlig du vil frem til, Yoshimi?

Enkelt. Jeg vil du skal deprogrammere av-ordene i hjernen din. Uansett om saken har med miljø, eller feminisme, eller Obama eller terrorisme å gjøre, her er  en liten utfordring til deg som fortsatt er her:

1. Gå og snakk med noen som har meninger du ikke forstår.

2. Ikke lytt til hjernen din når den reagerer på “av-ordene”.

3. Still spørsmål. Ta en øl. Slapp av. Det er ikke ordene som biter.

For av-ordene må deprogrammeres. Ellers kan du like gjerne bli hjemme og se gamle repriser av Friends.

Be Sociable, Share!

•