Yoshimi ruster opp

Vannsituasjonen i Palestina blir verre. Og jeg tenker på samtalene jeg hadde med en venninne som flyttet dit i slutten av 2002 for å undervise i juss og menneskerettigheter. Hvordan hun sa at muren ble bygget etter vannressursene; og hun beskrev  maktesløsheten i å sitte der med dokument på dokument om internasjonale regler og lover mens ingenting ble gjort for å forhindre det som var i gang. (Et par år senere flyttet hun tilbake til Europa;  etter at alle ideer om å forholde seg nøytral ble skvist flat av bulldozeren som kjørte på Rachel Corrie i 2003).

Og nå? Nå blir vannsituasjonen brakt opp. Og jeg kan tenke, alt jeg vil på, å skrive noe fornuftig om dette. Om å skrive noe balansert. Men. Saken er av og til den; at balansen er skjev og det er fullstendig verdiløst og prøve å fremstille den som noe annet, for hvor er balansen i denne statistikken om vannbruk i Israel sammenlignet med Palestina?

WHO fastslår at anbefalt daglig vann per person er 100 liter. 20 liter daglig er volumet som trenges for å overleve i en kort periode.

Gjennomsnittlig daglig forbruk av vann per israeler er nå på 300 liter.
Den gjennomsnittlige Palestineren har 70 liter,  mens noen har så lite som 20 liter.
(WHO er BBCs kilde her)

Og det føles nyttesløst å prøve å skrive noe balansert om noe så forstyrrende.  Dette er ikke et uheldig tilfelle; man bygger ikke en mur som skjærer av vannressurser ved et “uheldig tilfelle”. Nei, jeg tror ikke det.

Noen ganger er man rett og slett bare sint.

Tenk, what a wonderful world, om bare det var nok til å gjøre en forskjell.

Be Sociable, Share!

•