Yoshimi ruster opp

Det var noe jeg aldri sa til deg.

Nemlig innrømmelsen av at jeg ikke helt forstår deg, selv om, til tider, er det akkurat det jeg gjør; men det er en liten språkbarriere i veien, en generasjonsbarriere i veien, altfor mange liter hav og i tillegg har adressen din plutselig blitt Ukjent. Det er en barriere at du ikke vil jeg skal forstå, at du ikke vil jeg skal vite det som blir glattet over. Men jeg vet. Jeg har forstått. Vi kan bare ikke si det høyt, si det åpenlyst; jeg vet ikke hvordan du reagerer om jeg sier det høyt nok til at du kan høre. Jeg vet ikke om det er da du snur hodet mot veggen og sier at du ikke forstår norsk i dag.

Men. Jeg har hørt fottrinnene dine, sent om natten når jeg “sover” i rommet ved siden av. Jeg har kjent røyken fra sigaren din sige ut av ditt vindu og inn gjennom mitt vindu og jeg vet at du aldri røyker sigarer i dagslys fordi det ikke er godt for lungene dine og du har like svake lunger som meg. Lik genetikk. Jeg våkner av det. Og rastløsheten din er hørbar.  Av og til tror jeg at jeg ligner på deg, litt for mye.

Jeg har hørt fottrinnene dine, sent om natten. Jeg har hørt deg gå opp trappene, ned trappene. Men- han er død. Han døde i 1972, altfor tidlig, seks år gammel; jeg har aldri truffet ham men jeg har sett bildene og jeg tror det er dem du går til om natten for en og annen morgen er de borte. Dagen etter er de kanskje på plass igjen.  Slik vet jeg at du ikke har glemt, du har bare sluttet å si navnet hans. (Men jeg kan si det for deg om det er vanskelig; det begynner på H.  Av en eller annen grunn tror jeg at han ville bodd i København, eller muligens Berlin, om han hadde overlevd).

Av og til spør jeg kanskje partneren din om du har det ok. Han sier alltid ja, men jeg har gjennomskuet ham siden jeg var fire år gammel. Jeg tror ikke på ham. Han sier det likevel for å beskytte deg. For å beskytte seg selv. For å beskytte meg også. Og du har alltid sovet godt dagen etter. Akkurat som meg. Vi spiller kort, vi ordner hagen din, du kjører oss et eller annet sted. Huset ditt er stort, du har rødt gulv i kjelleren og en svær hage med høns, gress og trær.  Det har aldri regnet mens jeg har bodd der. Aldri.

Så blir du syk igjen. Så blir du innlagt igjen. Så tenker jeg “faen, du har gjort dette mot deg selv! Hvordan vet jeg at du ikke kommer til å gjøre det på nytt, og på nytt og på nytt?! Hva kan jeg egentlig gjøre?!”

Og du er skrøpelig og høy på medisiner når jeg ser deg, du forstår virkelig ikke norsk da, du bare ligger i sengen og stirrer i taket.  Og partneren din innrømmer aldri hvorfor du er der, han snakker om hagestellet som ikke blir gjort. Om hvor flink du er med farger og blomster. Og jeg vet han er redd for å miste deg, men meldingen hans er klar; jeg skal ikke forstå. Det er et eller annet med lungene dine, sier han. (Men jeg har selv svake lunger; jeg vet at det ikke ser sånn ut!)

Jeg fant noe, en sommer. En historie du skrev, datert mai 1968. Det ble publisert.  Jeg skulle ønske du skrev igjen. Blomster bryr meg lite, jeg tror ikke, egentlig, at du bryr deg så mye om dem du heller, men jeg vet ikke,  jeg kan ta feil.
“Når du blir eldre, tror jeg du kommer til å skrive også,” sa du til meg da jeg hadde gravd frem novellen. “Jeg tror i alle fall at du skulle prøve.”  Det virket som en god ide, den gangen.

Når jeg tenker tilbake, tenker jeg; bitter sitronbrus, sjokolade, samme skostørrelse, samme klesstørrelse, lakris, hunder og høns. Jeg tenker kortspill, og hjort. Jeg tenker ørten bilder av H. Jeg tenker på stegene dine om natten, jeg tenker på interessen du viste for alle småtingene som opptok meg,  jeg tenker på samtalene vi hadde da jeg var seks år og redd for å dø. Samtalene vi hadde da jeg var elleve, om søsteren min som var syk, hvordan du sa jeg var altfor liten til å gå rundt og bekymre meg for henne hele tiden; se på solen! Gå ut og lek med bikkjene. Skal vi gå på stranden? Og jeg kunne fortelle deg alt, den gangen. Ingenting for stort. Ingenting for lite.

Jeg spurte deg om du hadde skrevet mer enn den ene novellen. Du sa det ikke var verdt det lenger. Og jeg forsto da at i 1972 begynte en Mørk Epoke for deg. Og jeg forstår nå, at av og til skjer det ting man ikke vil la underbevisstheten minne oss på-  men likevel – alle disse våkenettene, alle disse natteturene opp og ned trappen; jeg vil si til deg at underbevisstheten gjør som den vil. Får den ikke en uttrykksform, velger den seg en annen. Og jeg er redd for at denne formen er farlig for deg, for du er syk igjen. Du kommer deg ikke like raskt, denne gangen, og  jeg mistenker deg for å ikke ville.

Og jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg tre ting;

-  At vi hører sammen på et vis, at vi er skummelt like. At du også må ha oppdaget det? At du ikke bare kan gi opp nå?

- At jeg ikke er seks år lenger. At jeg tenker mer på mirakelet det er å leve, og at istedenfor å være redd for å dø er jeg redd for at du kommer til å gjøre det snart.

- At jeg ikke er elleve år lenger. At jeg forstår. Og at jeg skulle ønske det var ok.

Be Sociable, Share!

•