Yoshimi ruster opp

I dag sitter vi en liten gruppe, og snakker om sivil ulydighet. Jeg føler meg merkelig alene; er jeg den eneste som mener at det kan være hensiktsmessig i enkelte situasjoner?

Samtalen begynner med oppslaget om Greenpeace som har tilbrakt natten på taket til det britiske parlamentet, og som dermed bryter flere regler på en gang:  for det første er det ikke lov å klatre opp på taket der, det regnes som et sikkerhetsbrudd, og  dessuten, i tilfelle noen skulle ha glemt det, er det ulovlig å demonstrere innenfor en kilometers omkrets  av Houses of Parliament.  Likevel. I går klatret et sted mellom 40-50 demonstranter opp på taket med bannere med påskriften “Change the politics, save the climate”. Som vanlig, er politikerne bekymret over hvor lett det er å klatre opp på det taket og demonstrere. Jeg tror de glemmer at dette har skjedd før, det har skjedd mange ganger mens jeg bodde der, i alle fall.

Men, så går samtalen bort fra klima, og inn på sivil ulydighet. Det hersker en forståelse om at sivil ulydighet er for de ekstreme, for de militante. At Greenpeace lager for mye bråk til å bli tatt seriøst, at de ødelegger for andre miljøvernsgrupper, at sivil ulydighet ikke er veien å gå; å skape kvalme skaper ikke samarbeid.

“Jeg har bedrevet sivil ulydighet,” fastslår Yoshimi , og blir møtt av stirrende øyne.

“Hvamenerdunårdaliksom?”

“Tja,” sier Yoshimi. “Da Irakkrigen brøt ut og vi forvandlet plenen til biblioteket til en kirkegård, da vi marsjerte i gaten uten lov?  Når man ikke kan dy seg for å protestere lenger enn man har fått løyve til på Parliament Square der protester er forbudt?”

“Men du trengte ikke gjøre det,” påstår vedkommende jeg diskuterer med. “Det var ikke nødvendig. Og uansett; du lenket deg jo ikke fast!”

To ting skal være rett; det stanset overhodet ikke invasjonen av Irak. Og jeg lenket meg ikke fast. (Har du prøvd å marsjere i gatene når du er lenket fast, kanskje?) Men betyr det at sivil ulydighet aldri har en hensikt?

Jeg fremmer ikke bruk av vold, jeg støtter ikke trusler, men jeg støtter ytringsfriheten. Jeg synes ikke Obama fortjener fredsprisen, for eksempel, men jeg støtter din rett til å si, og mene det, like fullt.  Det som forstyrrer meg mest, er antakelsen jeg møtte, som mener at sivil ulydighet er ensbetydende med vold, kvalme og aggressiv oppførsel, men la meg si deg en ting; det er ikke det sivil ulydighet er definert som.  Det betyr bare at du ikke følger loven i ditt forsøk på å endre den.

Ikke-voldelig, passiv motstand er da ikke noe nytt! For om du ikke har lov å uttale deg, skal du da la være? Tenk om Ghandi, Mandela, Biko og Rosa Parks hadde gått med på den… Og for Greenpeace sin del; når du først skal demonstrere på et område det er ulovlig å demonstrere, så kan du like gjerne gjøre det på taket, for la oss være ærlige her; du er allerede i trøbbel.

Be Sociable, Share!

•