Yoshimi ruster opp

Tja, hvor begynner man? I en kort oppsummering; Iran har prøveskutt raketter, det er bekymringer på gang  for at Iran utvikler atomvåpen og USA, Storbritannia og Frankrike vurderer sanksjoner mot Iran dersom de ikke vil  stoppe med utvinning av uranium – noe som Iran sier de trenger for atomenergi.

Hva tenker du så langt?

Videre; Iran har akseptert inspeksjon av FN. I mellomtiden prates det fortsatt om sanksjoner. Storbritannia har ytret at mens de forplikter seg 100% til å finne en diplomatisk løsning, utelukker de ikke militært maktbruk. Hvor mange prosent av den 100% diplomatiske løsningen det utgjør, er derimot usikkert…

Er det andre som får assosiasjoner til 2002-2003? Med disse masseavsporelsesvåpnene ( Weapons of Mass Distraction) som helt sikkert fantes i Irak, som vi måtte gå og finne før FN-inspeksjonene var ferdig? Som førte til invadering av Irak og ingen, ingen masseavsporelsesvåpen?

Her er det særlig Israel som føler seg bekymret.  Man kan spekulere på hvorvidt de kunne vurdere angrep som det beste forsvar her, men Irak har uttalt at de ikke vil tillate  bruk av sitt land eller flysone til en slik konflikt. Så Israel oppfordrer heller sine venner i vesten til å reagere. Og det gjør de jo.

Det ligger mye press på Iran til å samarbeide. Men hva er det egentlig forventet at de skal gjøre?  Når inspektørene sluppet inn og Iran har sagt at de overhodet ikke har planer om å  bruke atomkraften sin på våpen. Faktisk mangler en del bevis på at våpen er under utvikling, i følge The Times:

US officials acknowledge there is no proof that Iran is on the verge of creating a bomb and Tehran insists its programme is to provide nuclear energy.

The Times fortsetter med å si at, ja, men det er et problem at Iran ikke har vært åpne nok med sine eksisterende atomanlegg. Like fullt; er der ikke bevis for at et våpenprogram er på gang, og har landet sagt ja til en inspeksjon, så burde vi kanskje slutte å røre så fælt i dette en stund? Stoppe diskusjonene om “skyldig eller ei” til bevisene ligger på bordet, og fokusere på dialogen?

Når det er sagt, synes jeg selvsagt at jo færre atomvåpen som finnes, jo bedre.  Men, samtidig kan jeg ikke unnlate å tenke at om jeg var Iran og hadde hatt sett hvordan nabolandet ble invadert av vesten, hvordan muslimer i dag ofte blir behandlet,  og hvordan et annet naboland hoppet opp og ned og pekte på meg og ropte “Atomvåpen! Atomvåpen!” mens debattene om militær intervensjon pågår, ville jeg blitt bekymret. Veldig bekymret.

Hva den beste løsningen er, vet jeg ikke. Men trusler om sanksjoner og krig kan jeg ikke forestille meg vil hjelpe.

Be Sociable, Share!

•