Yoshimi ruster opp

-  et rom full av mennesker som er her for å lytte til ting jeg er vant til å snakke om (global forvaltningsøkonomi, utvikling og etisk handel, litt av en munnfull, jeg vet) holde foredrag om,  ting jeg bryr meg om, om ting jeg jobber med, så om jeg trengte en påminnelse (som man nok gjør i blant) på hvorfor jeg gidder, hvorfor jeg jobber, hvorfor jeg jobber med sånne sære fluffy bunny ting, så får jeg den påminnelsen konsentrert i en dose på tre timer.

Så når jeg ser Let’s Make Money blir jeg kanskje barnslig opptatt av at “hei, Londonscene! Der! Der! Der er kontoret mitt, der!!” og  at “Ja, bra de også nevnte vannforbruk som et ressursproblem, ja” (“ok nikk med, yoshimi, nikk med, men ikke avbryt dem, ok!!?” sier den indre stemmen min, og jeg oppfører meg så fint så).

Økonomene i rommet sier nemlig fornuftige ting. Om takhøyde, intelligens, og flokkmentalitet. Om media og fordumming.  Det er ikke pene ting som blir sagt, det er ikke et fint verdensbilde som blir tegnet, så hvorfor er Yoshimi liksom  glad?

Det er silo-effekten.  Det er det at man er samlet med andre som bryr seg, om enn for en skakket stund, og om enn man ikke kjenner dem. Om ikke annet, har det to viktige faktorer:  påminnelsen om at hvorfor det var man begynte med det her nå igjen, og viten om at selv om man daglig omgåes en stor andel mennesker som snakker et annet språk, så finnes det andre med samme språk der ute likevel.

Her er forresten et par filmer til.

Be Sociable, Share!

•