Yoshimi ruster opp

Det burde forsåvidt ikke være en ny oppdagelse. Landet jeg snakker om her er England – med en hovedstad der bare EN av 33 kommuner alene har flere overvåkningskameraer enn hele NewYork.

Det er kanskje ikke normen å begynne en blogg med å skrive om en annens. Det er så mye å si om dette temaet, at et sted må man begynne. Og jeg begynner med historien til David Mery, det er en god illustrasjon, men han forteller den egentlig best selv, så jeg skal ikke gå inn i for mye detaljer.

22 September 2005 trykket den engelske avisen The Guardian en noe redigert versjon av historien til David Mery. Han ble arrestert 28 juli 2005 – tre uker etter terrorangrepet i London, for mistenkelig oppførsel. Er du noenlunde stø i engelsk, så les hans egen utredning her, der han forteller om hvorfor og hvordan han ble arrestert og behandlet under The Terrorism Act 2000.  Jeg anbefaler virkelig at du nå setter kaffen på og tar deg tiden – det er ikke en kort utredning, men velskrevet og kanskje sjokkerende for dem som ikke måtte tro at politistater er oss nærmere enn vi tror. Det går så langt at til og med borte i Texas stiller de spørsmål om anti-terror-lovene i England kanskje har gått for langt. Og når texanere spør som sånt, ja da burde vi ha blitt bekymret for lenge siden.

Litt statistikk fra The Terrorism Act før vi forsetter:

• Fra loven ble iverksatt til 2004 ble  ca 500 arrestert under denne loven.  Av disse, ble 7 siktet.
• Innen oktober 2005 hadde 750 blitt arrestert, og 22 dømt for terror-forbrytelser.
• Totalt melom 11 september 2001 og 31 desember 2006 gikk dette tallet opp til 1166 arrestasjoner, hvorav 221 stykker ble siktet, og av disse ble 40 dømt.

David Mery utgjør forsåvidt en av de mange  som ikke ble siktet eller dømt, men som likevel må gi DNA-prøve, og som oppdager at selv om han ikke har blitt siktet vil kopier av papirene som ble skrevet opp da han ble arrestert holdes til han blir 100 år gammel. (Om du så måtte se tallene ovenfor i lys av terrorangrepet i London  i juli 2005 og mene at det er forståelig, man er jo litt edgy etter noe sånt, så likevel, selv da er det helt absurd å skulle holde data og DNA av uskyldige frem til de fyller 100, jeg finner virkelig ingen unnskyldning).

Vel. Jeg har sett skumle utviklinger i London gjennom den tiden jeg i England.  Jeg tuller ikke. Her er noen av endringene som skjedde mens jeg bodde der:

• Terrorism Act 2000; politiet kan nå stoppe og søke mennesker på gaten uten  rimelig mistanke om at en kriminell handling er på ferde. (seksjon 44).

• SOCPA – the Serious Organised Crime and Police Act 2005: demonstrasjoner innenfor en kilometers omkrets av Houses of Parliament er nå ulovlig, dersom man ikke individuelt søker om særlig tillatelse på forhånd.  Brian Haw som har bodd på Parliament Square siden sanksjonene mot Irak begynte, er den eneste som har lov til å permanent demonstrere der fordi han var allerede på plass før loven satt inn; men kampen hans har vært lang og full av politiraid.
• The Prevention of Terrorism Act 2005; nå er det fare på ferde, nå kan du holdes uten rettsak dersom du er mistenkt for å være terrorist. Denne akten tillater nemlig innenriksministeren å pålegge en “control order” på et individ for å beskytte borgere mot terrortrusler. I 2006 ble det erklært at deler av denne loven var uforenlige med retten til en rettferdig rettsak under artikkel 6 av den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen.

• Terrorism Act 2006; terror-mistenkte kan nå holdes opp til 28 dager (opp fra 14 som det var tidligere),  det er nå kriminelt å trykke og distribuere “terrorist-publikasjoner”, du kan nå også bli påtalt for å være under mistanke for å planlegge å utføre en terroristakt.

• Counter-Terrorism Act 2008; Politiet kan nå holde potensielle terrorister i 42 dager uten at de blir siktet. Kombinert med  de andre lovene nevnt her, blir dette særs farlig for det skal ikke mye til å bli definert som en potentsiell terrorist i disse dager.

Det var en trist dag da denne loven satte inn. Vi hadde riktignok et koselig og langt gravøl, men dette var den dagen jeg gav opp livet mitt i London, sånn egentlig. (En uke senere begynte i alle fall jobbsøknadene å fly ut til andre land). Men dette handler ikke om meg. Det handler om en skummel politisk utvikling som tar sted i et land ikke langt unna oss, et land som avisene våre sakser nyheter fra, og et land som har stor innflytelse over resten av Europa. Det er skummelt at en politistat har så stor makt. Og om jeg ikke har overbevist deg nå, så ligger en mye, mye grundigere oversikt fra David Mery her.

Be Sociable, Share!

•